FAREED ZAKARIA

Når du leser dette vet du hvordan det er gått med valget i Irak. Uansett volden er valget et viktig skritt framover, for Irak og for Midtøsten. Men det er like riktig, dessverre, at uansett hvordan det går med valget, så er utsiktene til ekte demokrati i Irak mørke. Hvis det ikke skjer en fundamental kursendring, er Irak på vei til å bli enda et korrupt og oljerikt kvasidemokrati som Russland og Nigeria.

I april 2003, omtrent på den tiden da Bagdad falt, ga jeg ut en bok der jeg beskrev veien fram mot liberalt demokrati. I boken pekte jeg på at valg i flere land har gitt regjeringer som så har misbrukt sin autoritet og undergravd grunnleggende menneskerettigheter — Russland er det beste eksemplet. Jeg kalte slike regimer for illiberale demokratier. Samme måned trakk jeg i Newsweek opp tre krav som Irak måtte innfri for å unngå en slik skjebne. For tiden går det dårlig på alle tre områder.

For det første må du unngå store etniske eller religiøse konflikter. I nesten alle «delte» samfunn kan valg bidra til å øke motsetningene mellom gruppene, med mindre det blir gjort store anstrengelser for å få til en avtale mellom gruppene som trekker alle med inn i den nye orden. «Den viktigste forutsetningen for at demokratiet skal virke, er konsensus mellom store etniske, regionale eller religiøse grupper», sier Larry Diamond, en av de fremste ekspertene på demokratisering. I stedet er sjiaene, sunniene og kurderne stadig mer skeptiske overfor hverandre, og tenker utelukkende langs sekteriske linjer. Denne gruppetenkningen fører til at de religiøse stemmene i samfunnet får for stor vekt, noe som igjen fører til en mindre sekulær, mindre liberal politikk.

For det andre: Skap en økonomi og en regjering som ikke er avhengig av olje. Når en regjering har lett tilgang på penger, trenger den ikke skape en reell økonomi. Den trenger faktisk ikke sine egne innbyggere, fordi den ikke har behov for å skattlegge dem. Resultatet er et kongelig hoff, fjern og indifferent i forhold til samfunnet.

Det var meningen å forvalte Iraks oljeressurser på en fornuftig måte. Pengene skulle kanaliseres inn i et øremerket utviklingsfond og ikke brukes til regjeringens normale aktiviteter. Det midlertidige styringsrådet styrte denne prosessen tålig bra, selv om revisorene ikke akkurat ga dem strålende anmerkninger. Etter overføringen av makt til interimsregjeringen, har Iraks oljeressurser blitt forvaltet på dunkelt vis, resten av verden får minimalt med informasjon. «Det er lite tvil om at Irak nå bruker oljerikdommen som vanlige inntekter», sier Isam al Khafaji, som arbeidet en kort tid for styringsrådet, og som nå leder Iraq Revenue Watch for Open Society Institute. «Dessuten har den irakiske regjeringen nå to kilder til lettjente penger. Hvis oljeinntektene ikke er tilstrekkelige, har man Uncle Sam. USA bruker pengene sine ekstremt uklokt i Irak.»

Denne kritikken hører man stadig. USA bruker milliarder av dollar i Irak og får svært lite tilbake i form av forbedringer på bakken, for ikke å snakke om velvilje fra befolkningen. «Mesteparten av pengene blir brukt til å styre politikken, ikke til å skape grunnlaget for en skikkelig økonomi», hevder al Khafaji. Mesteparten blir brukt på amerikanere, koste hva det koste vil. Resten går til en gruppe favoriserte irakere. «Vi har studert disse forholdene, og jeg kan med sikkerhet si at ikke en eneste irakisk kontraktør har fått kontrakten gjennom en åpen anbudsrunde».

Lovlydigheten er den siste, avgjørende forutsetningen. Uten et fungerende rettssystem er det lite annet som kan fungere. Paul Bremer gjorde en ekstremt god jobb med å bygge et institusjonelt rammeverk for det nye Irak. Han opprettet en kommisjon for offentlig integritet, en valgkommisjon, en menneskerettighetskommisjon og installerte sjefsinspektører i alle offentlige departementer. Noen av disse har overlevd, men de fleste er blitt lagt på hyllen, blitt ødelagt eller marginalisert. Det står bedre til med domstolene, men de kan lett komme til å lide samme triste skjebne som disse andre grunnsteinene i et liberalt demokrati. Politiet i Irak blir jevnlig beskyldt for tortur og maktmisbruk.

Mye av forfallet skyldes selvfølgelig sikkerhetssituasjonen. USA har stort sett avsluttet prosjektet med å etablere demokrati i Irak og konsentrerer seg om å bekjempe opprøret og skape et minimum av stabilitet og legitimitet. Hvis de i denne prosessen skulle komme til å forsterke gruppemotsetningene, øke korrupsjonen og nepotismen, og skape et overdrevent sentralistisk regime, så får det heller være slik. Lawrence Kaplan, en neokonservativ skribent som var lidenskapelig for krigen, og som sammen med William Kristol skrev boken: «The War over Iraq: Saddam's Tyranny and America's Mission», er nettopp kommet tilbake fra Irak. Han har skrevet et svært dystert essay i siste nummer av The New Republic. Hans konklusjon lyder: «Krigen for et liberalt Irak ødelegger drømmen om et liberalt Irak».

Irak vil fremdeles være et land som har det betydelig bedre enn under Saddam Hussein. Landet har fått ekte pluralisme og åpenhet - mer enn i de fleste andre land i Midtøsten. Russland og Nigeria er ikke forferdelige regimer. Men de er ikke det mange av oss hadde håpet at de skulle bli. Kanskje kan noen av disse negative prosessene reverseres. Kanskje vil sjiaflertallet bruke makten sin på fornuftig vis. Men demokratiet i Irak er nå i hendene på dette flertallet, og vi kan bare håpe at de vil lytte til sine bedre engler. Det er ikke et tegn på suksess. «Hvis menneskene var engler», skrev James Madison en gang, «ville vi ikke trengt noen regjering».

The Washington Post Writers Group. Enerett: Bergens Tidende

<b>GJESTESKRIBENT: </b>Neewsweek-redaktør Fareed Zakaria.
UTRYGT VALG: Irakiske soldater på sikkerhetsoppdrag i forbindelse med valget forrige søndag. Landet mangler institusjoner som kan sikre demokratiet. ARKIVFOTO: REUTERS