OLA HENMOThailand

Noen skriver hilsener eller tegner hjerter i sanden, enkelte filmer og tar bilder, andre står bare stille og holder om hverandre. Slik avslutter de et vakkert og verdig arrangement som markerer slutten på en knapp ukes minnereise til Phuket.

— Jeg er så takknemlig. Denne turen har vært en flott gave til oss. Det har vært utrolig godt for familien å få være sammen om dette, sier Heidi Køhn.

Hun overlevde Khao Lak, men mistet sin mann, saksofonisten Sigurd Køhn, og sin sønn, Simen (16).

Berit Køhn - Sigurds mor og Simens farmor - er minneturens eldste deltager. Hun nølte i det lengste med å takke ja til invitasjonen fra myndighetene. Nå er hun usigelig glad for at hun ble med.

-.Jeg både gruet og gledet meg, og så ble alt bare fantastisk, sier hun, sliten og tilfreds.

Det fantastiske inkluderer minnereisen generelt, og gårsdagens minneseremoni på luksushotellet Katathani spesielt. Ikke minst talen til Hilde Sirnes, sjømannspresten som var et kraftsenter for alle fortvilte nordmenn som kom til sykehuset i Phuket de første dagene etter katastrofen:

Også et dikt av Stefan Løken gjør inntrykk på forsamlingen. Han døde i tsunamien. Fem år tidligere skrev han disse linjene:

«Du skimte en båt i havoverflaten, og bak kjem en diger bølge stor som en vegg, men båten velte ikke, for den er stødig som et fjell, og det er du og»

Etter disse ordene, reiser alle seg og står, mens helseminister Ansgar Gabrielsen langsomt leser opp navnene på de norske ofrene. For hvert av dem plasseres en bukett roser i et hjerte av ståltråd bak ham. Når det 84. navnet er lest opp og statsråden ber om ett minutts stillhet, er hjertet rødt.