Det er ment å vise at det er mulig å utforme en felles transatlantisk strategi for å håndtere hele skalaen av utfordringer.

Dokumentet er utformet som en avtale mellom regjeringer og inneholder konkrete forslag til samarbeid om nesten alle internasjonale problemområder.

I INNLEDNINGEN blir det slått fast at partnerskapet mellom USA og Europa må fortsette fordi vår felles fremtid er avhengig av det. Samtidig understrekes det at partnerskapet må få ny vitalitet, en innrømmelse av at det halter i dag. Men fornyelse krever handling, mer enn håp og ord. Ledere på begge sider må ønske å gå i samme retning på samme vei.

Utvetydig slås det fast at uenigheten mellom Europa og USA ikke skyldes dårlig kommunikasjon. Det er utviklet gjensidig fiendtlighet som har overbevist ledere både i Europa og USA at de ikke har annet valg enn å handle på egen hånd, når noe skal gjøres.

Underskriverne tar til orde for at tiden er inne for at den onde sirkelen brytes. «Har man det nødvendige mot, kan partnerskapet utvikles på en måte som tjener både amerikanske og europeiske interesser», heter det, samtidig pekes det på at utviklingen de siste ukene (etter president Bush' tale om «Rikets tilstand») har gitt håp om at det er mulig å finne vei ut av uføret. Det forutsetter at man på begge sider slutter å kritisere hverandre, og om nødvendig innrømmer egne feil.

DOKUMENTET INNEHOLDER en rekke konkrete forslag:

Om Irak: USA innleder strategisk dialog med europeiske allierte om Iraks fremtid i en ny kontaktgruppe. EU forplikter seg til årlig å lære opp 5000 høyere sivile tjenestemenn og 25.000 irakiske sikkerhets— og politistyrker. EU skal stille en milliard dollar til gjenoppbygging og avskrive 50 pst. av Iraks gjeld.

Om Iran: USA og EU insisterer på at Iran permanent avslutter sitt atomprogram. USA støtter EUs atomdialog med Iran. USA sier seg villig til å forhandle med Iran om løsning på andre problemområder. EU-landene må si seg rede til å sette i verk reelle straffetiltak hvis Iran nekter å avslutte atomprogrammet eller trekker seg fra Ikkesprednings-avtalen.

Om Kina: EU forplikter seg til, dersom våpenembargoen mot Kina løftes, at det innføres nye forsterkete kjøreregler for våpensalg. EU skal invitere USA, Japan og andre relevante land til å legge frem oversikt over våpen og teknologier de mener vil påvirke sikkerhet og stabilitet negativt i regionen. USA skal gjenta motstanden mot at våpenembargoen oppheves, men vil avstå fra tiltak mot opphevelse så lenge tiltakene ikke overtres.

Om klimaforandringer: USA aksepterer å innføre bindende grenser for utslipp av klimagasser fra storindustri, kraftproduksjon og transportsektor. USA og EU blir enige om å lansere et prosjekt for å finansiere ren energi i utviklingsland.

Om Afghanistan: Europeiske NATO-medlemmer vil sende minst 5000 soldater til den internasjonale styrken i landet (ISAF) i tillegg til dem som er der nå.

Om den internasjonale domstolen: USA skal gjenta sin bekymring over jurisdiksjonen til Den internasjonale domstolen (ICC). Men det skal ikke settes i verk straffetiltak mot noe land som støtter ICC. EU og USA skal inngå avtale under Artikkel 98 i ICC-traktaten som gir immunitet til amerikanske tjenestemenn og militære for rettsforfølgelse fra ICC. USA skal ikke motsette seg en resolusjon i FNs sikkerhetsråd om at situasjonen i Darfur i Sudan oversendes ICC.

Om Genève-konvensjonene: USA og EU-land vil forholde seg til Genève-konvensjonene i behandlingen av alle som arresteres i krigen mot terrorisme, inkludert de som er tatt i Afghanistan og er i forvaring i Guantanamo Bay.

Om demokrati i Midtøsten: USA og EU-medlemmene bekrefter at oppmuntring til fredelig utvikling av demokratiske samfunn som respekterer menneskerettighetene i Midtøsten, er et sentralt strategisk mål. Det etableres en Uavhengig Stiftelse for Demokrati i Midtøsten. Denne skal finansieres med 100 millioner dollar årlig de neste fem årene.

SER MAN PÅ teksten, er det liten tvil om at den også vil bety en betydelig utfordring for Norge som del av det transatlantiske samarbeidet.

I stor grad er det snakk om EU når det henvises til Europa, noe som understreker realismen i den frykt utenriksminister Jan Petersen uttrykte i sin utenrikspolitiske redegjørelse om at Norge kan bli marginalisert.

Sammen med utspillet fra den tyske forbundskansleren Gerhard Schröder om fornyelse av NATO, er det klart at dokumentet er en utfordring for Norge om vitalisering, skjerping og nytenkning i norsk utenrikspolitikk.

BLANT UNDERSKRIVERNE fra USA er president Clintons sikkerhetspolitiske rådgivere Sandy Berger og Anthony Lake, og tidligere viseutenriksminister Strobe Talbot, i dag sjef for Brookings. På europeisk side er Storbritannias tidligere utenriksminister Douglas Hurd, tidligere britisk ambassadør til FN og EU, David Hannay, og Joachim Bitterlich, tidligere rådgiver for Helmut Kohl og senere tysk ambassadør til NATO de mest kjente.