– Jeg føler meg usikker. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor de gjorde dette mot meg. Jeg holder meg helst hjemme.

Mannen på andre siden av bordet er stor og tung og har et alvorlig, mørkt blikk. Roen hans virker tilkjempet, han røyker tett, svarer sakte, alltid med rolig stemme.

Vi sitter på en bedre restaurant i byen Ulm, sør i Tyskland. 42-åringen har med seg advokaten sin.

Inntil nyttårskvelden 2003 var Khaled el-Masri en mann som sjelden gikk på restaurant. Han var en anonym libaneser med tysk statsborgerskap, bosatt i Neu Ulm, gift med en libanesisk kvinne, firebarnsfar, arbeidsledig, tidligere bruktbilselger. Han var kommet som asylsøker fra Libanon i 1984, gikk i den lokale moskeen innimellom, og levde ellers et stille liv i en trang ettroms leilighet.

Dumpet i Albania

I romjulen 2003 la tysk-libaneseren ut på en busstur til Øst-Europa, etter å ha kranglet med konen. Det høres litt rart ut, men han måtte bort, sier han, kjøpte bussbillett til Skopje i Makedonia. På den makedonske grensen ble han den 31. desember 2003 hentet ut av bussen av grensevakter, det har vitner bekreftet.

Fem måneder senere, i slutten av mai 2004, dukker en skjeggete, uflidd og forvirret mann opp på en grensepost i Albania, på grensen til Serbia og Makedonia. Han kommer til fots, det er langt på kveld. Han bærer på en koffert, og spør på dårlig engelsk hvor han er.

Mannen har på seg et tysk pass, der står det at han heter Khaled el-Masri. Albanerne sender ham hjem til Tyskland på første fly, fordi han ikke har stempel i passet for lovlig innreise til Albania.

Innrømmelse fra Rice

Hva som skjedde med Khaled el-Masri i de fem månedene fra han gikk av bussen i Makedonia til han dukket opp i Albania, er i mellomtiden blitt et storpolitisk spørsmål med sprengkraft.

42-åringen er blitt det fremste symbolet på hvordan amerikanerne driver sin globale jakt på terrorister og Al-Qaida-folk, hinsides nasjonal og internasjonal lov og rett. Og ikke minst på hvor galt det kan føre hen.

Selveste utenriksminister Condoleezza Rice har innrømmet at el-Masri ble bortført, fraktet til Afghanistan, holdt fanget og avhørt der i månedsvis, og at det hele var en sørgelig feiltakelse. I alle fall påstår Tysklands kansler Angela Merkel at Rice beklaget det som hadde skjedd, i et møte mellom de to mektige kvinnene før jul i fjor.

Selv lot Rice det komme ut at hun ikke var fornøyd med Merkels tolkning av samtalen, men har ellers valgt å holde seg taus.

Spurt ut om Norge

Så langt har ingen påvist hull i el-Masris historie, enda så utrolig den er.

Det begynner med at han ble fraktet til et hotell i Skopje, av sivile, væpnede menn.

– Jeg spurte: «Er jeg arrestert?» De svarte: «Ser du noen håndjern?» Men da jeg ville gå, trakk de pistolene. I fire dager ble jeg spurt ut om alt mulig: Om Ulm, om moskeen vår, om hva vi drev med der, om ulike pengetransaksjoner. De visste veldig mye om meg. De ville også vite om jeg hadde kontakter i Norge, om jeg hadde fått penger.

I ettertid har 42-åringen kommet til at spørsmålene må ha hatt sammenheng med at han i sin tid solgte flere biler til en drosjeeier i Oslo.

– Det må ha vært de transaksjonene de hadde opplysninger om. Jeg har aldri vært i Norge, sier 42-åringen.

Han bad om å få snakke med noen fra den tyske ambassaden, forgjeves.

– De påstod også at jeg var en annen, at jeg egentlig var egypter, at jeg var etterlyst, at passet var falskt.

El-Masri hadde inntrykk av at de som gjorde avhørene var makedonske. Han avslo blankt et tilbud om å bli sendt hjem til Tyskland mot å skrive på at han hadde tilhørt Al-Qaida.

Fikk sprøyte

Etter noen dager kom en mann og sa at «denne saken er ikke lenger i våre hender». 42-åringen fikk bind for øynene og håndjern, ble ført ut av hotellet og inn i en ventende bil.

– Da bilen stanset, kunne jeg høre fly. Jeg ble ført inn i et rom, der jeg ble slått og sparket fra alle kanter. Jeg ble liggende på gulvet, og kjente hvordan de skar av meg klærne. Til slutt var jeg helt naken, sier 42-åringen.

Han ble iført en slags kjeledress, fikk ørepropper og hørselsvern utenpå, en hette ble trukket over hodet. Så ble han kjørt ut til det han mener må ha vært et fly.

– Jeg kjente deretter stikket av en sprøyte, så ble jeg borte, sier el-Masri.

Det neste han husker klart, er at han satt innelåst i et kjellerhull.

– Det var et lite vindu oppe på veggen. Jeg kunne se en stor, rød sol. Utenfor sto en mann i afghanske klær.

42-åringen må ta seg sammen når han skal fortelle om cellen: Om det skitne gulvet, betongveggene, bøtten med vann som ikke var drikkendes, om det tynne teppet og den enkle plastmatten til å ligge på.

To maskerte menn — en amerikansk lege og en tolk dukket opp. De tok blodprøver, urinprøve, fotograferte ham.

– Så begynte avhørene. De sa: «Du er i et land der det ikke finnes lover. Vi kan holde deg her i 20 år, uten at noen får vite det». Jeg fikk etter hvert vite at jeg var i Kabul.

Spørsmålene handlet om hva hans egentlige navn var, om han hadde vært i treningsleirer i Libanon, om folkene han kjente i Ulm.

Tysker dukket opp

Etter over en måned med avhør dukket en tyskspråklig mann opp. Han kalte seg Sam, og sa at de kunne snakke sammen om alt.

– Jeg spurte: «Er du fra tyske myndigheter?» Det ville han ikke svare på. «Vet de at jeg er her?» Det ville han heller ikke si. «Vet min kone at jeg er her?» «Nei, det vet hun ikke», var svaret.

Også Sam var svært godt informert om miljøet i Neu Ulm, om 42-åringens og konens vaner.

Etter fire avhør med Sam, fikk el-Masri beskjed om at han skulle sendes hjem, at han ikke hadde noe der å gjøre lenger.

– De sa det kom til å bli en lang tur. Jeg var livredd, de var troendes til alt.

Igjen ble han fraktet til en flyplass med bind for øynene, bakbundet, påsatt hørselsvern og iført en hette, før han ble lenket fast til flysetet.

– De sa: «Vi skal til et sted i Europa, ikke langt fra Tyskland». Etter å ha landet, ble jeg kjørt i tre timer i en minibuss. Så bad de meg stige ut: «Gå rett frem, og ikke snu deg!». Jeg tenkte at nå skyter de meg.

Har saksøkt USA

Men el-Masri ble ikke skutt. Han kom til den albanske grenseposten. Han lurer fortsatt på hvorfor amerikanerne lot ham gå — og på hvorfor han ble tatt i første omgang.

Hjemme i Neu Ulm kom han etter hvert i kontakt med advokat Manfred Gnijdic. Gnijdic satte fullt trykk på saken, og sørget for at tysk politi åpnet etterforskning av bortføringen.

Da etterforskningen så ut til å stoppe opp uten resultat, kontaktet han New York Times, som brettet ut el-Masris historie i januar i fjor. Siden har historien gått verden rundt.

I samarbeid med en amerikansk menneskerettighetsorganisasjon har el-Masri tatt ut søksmål mot amerikanske myndigheter. Han krever en forklaring, en unnskyldning, og erstatning.

42-åringen kjente et par ytterliggående islamister, men tilhørte ikke den harde kjernen i miljøet, det er alle enige om. Navnelikhet med en etterlyst terrorist er blitt nevnt som annen mulig forklaring på bortføringen.

Ikke redd

Advokat Gnijdic er sikker på at hele sannheten vil komme for en dag, før eller siden. Han er heller ikke lenger redd for sitt eget og klientens liv.

– Jeg var redd før historien var kommet ut. Men nå som den er kjent for alle, kan de ikke røre oss, sier advokaten.

Khaled el-Masri er i mellomtiden gjenforent med sin kone, og de har fått et barn til. Hun var reist hjem til Libanon, fordi hun ikke skjønte hvor mannen var blitt av. Han kom hjem til tomt hus.

42-åringen sier han fortsatt er redd, innimellom.

– Men jeg vil vite hvorfor de gjorde dette mot meg. Og jeg var ikke den eneste, det var flere andre fanger der også. Hva har skjedd med dem? Hvordan er et slik system mulig? Det er veldig mange spørsmål. Og jeg vil ha svar, sier Khaled el-Masri.

GORM K. GAARE