Tønnessen arbeider med en doktorgrad på forholdet mellom religion og politikk. Hun underviser i arabisk ved Universitetet i Bergen og var ved ambassaden i Damaskus som praktikant i 2003-2004. Hun er overrasket over at opprøret mot Muhammed-tegningene kunne gå så langt som til angrep på ambassadebygninger.

– Hele det syriske samfunnet er gjennomsyret av hemmelig politi som burde vite hva som var i gang sier Tønnessen.

– Dessuten er det minst seks kilometer fra den danske til den norske ambassaden, så det forundrer meg at demonstrantene ikke ble stoppet på veien til den norske ambassaden i det minste, legger hun til.

Oppsamlet sinne

Men opprøret lar seg forklare, mener Liv Tønnessen.

Siden en massakre på midten av 80-tallet har den islamistiske bevegelsen Det muslimske brorskap vært hardt forfulgt i Syria, og mange medlemmer er blitt arrestert. Men at Bashar al Assad tok over som president har det vært viss liberalisering, og mange av de arrestert er blitt løslatt de siste årene sier Tønnessen. De har derfor litt større frihet enn før.

– Det er mye oppsamlet sinne. Den spente situasjonen i landet bidrar sannsynligvis også til opprøret, sier hun.

– Syria er under amerikanske sanksjoner, landet måtte trekke styrkene sine ut av Libanon og er dessuten i hardt vær i forhold til FN etter drapet på den libanesiske eksstatsministeren Rafik Hariri. Sanksjonene går ut over den vanlige mann i gata, og mange av de islamske gruppene har støtte i den fattige befolkningen.

– De som initierer et slikt opprør som det vi har sett nå, bruker Muhammed-tegningene for alt de er verdt. De radikale islamistiske bevegelsene har lenge vist et fiendebilde mot Vesten, og når en sånn hendelse kommer sier de til folket; se her, hva sa vi? Dette er Vesten.

Stå sammen

– Hva vil skje de nærmeste dagene?

– Vanskelig å si. Nå må diplomatiet gå sin gang. Man må gjøre alt for å dempe dette. Å bryte de diplomatiske forbindelsene med Syria vil for eksempel være helt galt, mener hun.

– Men flere land må stå sammen, Vesten må ha en felles strategi.

På lang sikt er demokratisering den eneste løsningen på krisen, sier Tønnessen.

– Vi må ikke skjære alle over en kam. Vi må være mer nyanserte. Dessuten må vi utvide kontakten med moderate islamske bevegelser og sekulære bevegelser, som det fins mange av i disse landene.

Hvis de som ønsker demokrati blir satt på sidelinjen kan det gjøre dem mer radikale. Derfor er ikke George W. Bush sin metode den riktige veien å gå. Man må i stedet inkludere befolkningen i systemet og åpne for større deltakelse.