Dagboken, 5. april

Dagboken, 6. april

Dagboken, 7. april

Dagboken, 8. april

Dagboken, 9. april

Dagboken, 10. april

Dagboken, 11. april

Dagboken, 12. april

Dagboken, 13. april

Dagboken, 14. april

Dagboken, 15. april

Dagboken, 16. april

Jonas er israelsk statsborger, men noe israelsk flagg skal han ikke vifte med på Israels uavhengighetsdag.

Det er ikke mye man får utrettet de få timene om dagen barnehagene i Arrabeh er åpne. Barnehagene har dessuten vært mye stengt de siste månedene på grunn av streik og et stort antall høytidsdager. Barnehagene er stengt hver fredag og søndag, samt alle muslimske og kristne helligdager fordi det både bor muslimske og kristne palestinere i landsbyen. I tillegg må alle offentlige institusjoner ý deriblant barnehagene ý holde stengt på nasjonale høytidsdager og jødiske helligdager, selv om det ikke bor en eneste jøde her.

Mødre som har for mye å gjøre får panikk når barnehagene uventet holder stengt, spesielt når fedrene er bortreist. Først i tirsdag morgen ble jeg klar over at det ikke er barnehage i dag. Jeg følger ikke med på den jødiske kalenderen hvor høytidsdagene ý i forhold til vår kalender ý flytter fra år til år. Nå vet jeg at 17. april, ifølge den jødiske kalender, er 5. iyar. Da feirer jødene Yom HaAtzmaut; uavhengighetsdagen. «Uavhengighetsdagen» er etter mitt skjønn en misvisende betegnelse. Det som feires er opprettelsen av den israelske staten i 1948. Denne samme dagen kalles Yom al Nakbah blant palestinerne; katastrofedagen.

Når majoriteten av de israelske jødene gleder seg, gråter palestinerne. På uavhengighetsdagen/katestrofedagen sørger palestinerene over tapet av landet sitt og over at omkring 6 millioner palestinere (av disse bor 3,8 millioner i UNRWAs flyktningeleire her i Midtøsten) ikke ennå har fått komme tilbake til de landsbyer og byer som familiene deres bodde i før opprettelsen av Israel. Dette til tross for FNs syn på saken.

Det finnes mange interne palestinske flyktninger i Israel. De kommer ý i likhet med de fleste av de eksterne flyktningene ý fra landsbyer som Israel har fullstendig utslettet. Den israelske staten har totalødelagt mer enn 400 (85 prosent) av de palestinske landsbyene som eksisterte før 1948. Siden begynnelsen av femtitallet har tusenvis av palestinske interne flyktninger brukt uavhengighetsdagen/katestrofedagen til å dra på besøk til sine opprinnelige, nå utslettede, landsbyer. De har funnet fram til ruinene av sine gamle hjem og snakket sammen om livet de en gang hadde der. Så har de spist medbrakte tradisjonsrike matretter og kanskje høstet fruktene av trær familiene deres en gang plantet.

For en nordmann kan det virke utrolig at disse palestinerne med israelsk statsborgerskap ikke har fått flytte tilbake til sine opprinnelige hjemsteder. Men slik er det altså. I de siste årene har palestinere også organisert en «rett til å vende tilbake marsj» på uavhengighetsdagen/katestrofedagen. Denne marsjen har hvert år gått til en ny utslettet landsby. Hvis marsjen i framtiden går til en ny ødelagt landsby hvert eneste år framover, vil det ta over 400 år til man har marsjert til samtlige. Denne marsjen arrangeres for femte gang i dag. Mange herfra Arrabeh skal selvfølgelig være med, men lille Jonas blir nok hjemme.

Følg utviklingen i Midtøsten på bt.no

I ISRAEL: Hver dag vil Marit Netland levere dagboknotater til Bergens Tidende.