THOMAS HEINE

Hver av de tre store, amerikansk-ledete militæraksjonene etter den kalde krigens slutt — Kuwait 1991, Kosovo 1999 og Afghanistan 2001 har hatt sine kritikere:

Militærtaktikere, som fant risikoen for stor og de erklærte målsettinger umulige å oppfylle. USA-skeptikere, som påstod at angrepene handlet mer om makt og herredømme (og olje i Kuwaits tilfelle) enn om håndhevelse av demokratiske prinsipper. Pasifister, som så det som forkastelig å møte vold med mer vold.

I samtlige tre tilfeller hadde USA imidlertid en bred opinion i tydelige FN-resolusjoner bak aksjonene.

Irak 2003, eller om det allerede blir 2002, er annerledes.

Upopulær

Ikke det at Iraks president Saddam Hussein har særlig stor støtte i folket. Få andre enn hans nærmeste familie, militante islamister og desperate palestinske flyktninger ville sørget dersom han plutselig hadde dødd av hjerteslag eller blitt kastet av sitt eget folk. Akkurat som amerikanerne anser regjeringene i resten av Midtøsten og Europa Saddam Hussein for å være en trussel mot fred og stabilitet i regionen, og kanskje mot verden som sådan.

Men den amerikanske planen om et angrep på Irak for å velte Saddam Hussein av pinnen har foreløpig vakt svært liten entusiasme i resten av verden. Hele den arabiske verden er imot. Kina og Russland er imot. Frankrike og Tyskland er imot. Selv i Storbritannia, USAs allierte nummer en, er den folkelige skepsisen stor, og I statsminister Tony Blairs Labour-parti har et antall normalt «lojale» parlamentarikere truet med mytteri dersom Blair melder seg under Bush fane.

Innvendingene er flere:

Uten FN-støtte

Det hersker bred enighet om, at Irak er i besittelse av i alle fall biologiske våpen, sannsynligvis kjemiske våpen og kanskje atomvåpen. Men bevisene for at Saddam er interessert i og har kapasitet til å bruke dem mot andre er spinkle. Tilsvarende er det ikke hittil fremlagt håndfaste bevis på Iraks innblanding i den internasjonale terroren som USA har erklært krig mot.

USA vil neppe spørre FN til råds før et angrep, og folkerettslige eksperter mener det er høyst tvilsomt om de allerede vedtatte FN-resolusjonene gir USA eller noen andre rett til å gå inn med det formål å avsette Saddam Hussein.

Irak anses som en langt tøffere motstander enn for eksempel Taliban-regimet i Afghanistan, og risikoen for å lide store militære tap er derfor betydelig.

Det er uklart hvem som i gitt tilfelle skal overta makten etter Saddam Hussein, og det er risiko for at landet kan splittes opp i flere etniske enheter, noe som kan gjøre situsjonen i Midtøsten mer ustabil.

Hjemlig motstand

Også i USA er kritikken omfattende, ikke bare fra tradisjonelle «krigsmotstandere».

«Spør på jobben eller i familien: Er det noen som er virkelig entusiastiske? Det ser ut som om den eneste sanne iveren for en krig mot Irak er begrenset til Bush-administrasjonen og deler av den politiske eliten i Washington» skrev kommentator Michael Kinsley i Washington Post tidligere i måneden.

Samtidig er de færreste lengre i tvil om at angrepet kommer, selv om president George Bush tilsynelatende ennå ikke har bestemt seg for når og hvordan det skal skje.

Bush har gjentatte ganger erklært at han ønsker et «regimeskifte» i Bagdad og dette vil han fremtvinge med alle tilgjengelige midler. Amerikanske diplomater reiser kloden rundt for å lodde og påvirke stemningen mot det irakiske regimet. Lyden fra krigstrommene blir stadig høyere i form av den ene «hemmelige» rapporten etter den andre som lekkes til amerikanske medier og forteller om hvordan angrepet skal gå for seg.

Kupp eller angrep?

Sist mandag kunne den velrennommerte avisen New York Times rapportere om en hittil ukjent plan som skulle innebære at USA først inntar Bagdad og noen få kommandosentraler og våpendepoter ved hjelp av flybårne tropper. Målet for denne såkalte «innenfra-og-ut»-aksjonen skulle være å myrde eller isolere Saddam Hussein og kjernetroppene hans og på den måten forårsake regimets kollaps.

Fordelen med en slik aksjon er at den krever relativt få menn i starten, et sted mellom 50.000 og 100.000, og derfor kan gjennomføres langt raskere enn en gradvis aksjon fra siden.Ulempen er at de amerikanske soldatene mest sannsynlig ville kommet opp i svært risikable gatekamper i Bagdad.

Den nye planen er en av flere som ifølge amerikanske medierapporter er eller har vært til vurdering. Noen av de andre er blant annet:

N «Operasjon Ørkenkrig 2»: Et storstilt angrep med opptil 250.000 tropper som fra land, vann og luft, samt hangarskip og fra baser i Kuwait, Qatar, Tyrkia og Italia fortsetter der George Bush senior slapp i 1991.

N «Afghanistan-modellen»: Massive angrep fra luften og et begrenset antall amerikanske kommandosoldater som på landjorden bistår irakiske opposisjonsgrupper med å bekjempe regimet.

n «Kuppet»: Det lykkes CIA eller irakiske opposisjonsfolk å infiltrere regimet og drepe Saddam Hussein.

Den sistnevnte varianten ville definitivt ha vært den minst problematiske, men også den minst sannsynlige for resten av verden. Et CIA-inspirert kupp mislyktes totalt i 1996, og selv CIAs direktør George Tenet har anslått mulighetene for et vellykket kupp til kun 15 prosents sjanse for å lykkes.

De andre alternativene, altså en eller annen form for regulært militært angrep, vil skape hodebry i Iraks naboland så vel som i Europa. Skal man stille baser og kanskje til og med tropper til rådighet i en konflikt man egentlig helst vil unngå? Og hva vil det koste, økonomisk og politisk, å gå imot amerikanske krav?

«Det eneste europeerne frykter mer enn at USA invaderer Irak, er at USA invaderer Irak alene og lar de tidligere stormaktene i Europa stå igjen på sidelinjen -ute av stand til verken å stoppe eller bistå Amerika» lyder den spydige kommentaren fra Robert Kagan, seniorforsker på det amerikanske instituttet Carnegie Endowment for International Peace.