KLAUS JUSTSEN

Robert Meeropol var bare seks år i 1953, men han husker ganske tydelig det som skjedde fredag 19. juni om kvelden.

Sammen med sin bror så han en baseballkamp på tv, da undertekstene plutselig begynte å fortelle om en henrettelse som var umiddelbart forestående. Robert og hans fire år eldre bror Michael ble sendt utenfor og bedt om å spille ball.

De to guttene spilte, til de ikke lenger kunne se ballen. Da de kom inn, fikk de bare bekreftet at deres foreldre var henrettet i Sing Sings elektriske stol i det øyeblikk solen gikk ned.

Først 35-årige Julius Rosenberg og deretter hans to år eldre hustru Ethel. Begge var erklærte kommunister og begge var dømt for deltakelse i en sammensvergelse og spionasje til fordel for Sovjetunionen.

McCarthys kommunistjakt
Rettssaken midt under Den kalde krigen og senator Joseph McCarthys beryktede jakt på kommunister ble av mange sett som en nødvendig aksjon mot USAs interne og eksterne fiender. Andre oppfattet saken som kulminasjonen på en hysterisk antikommunisme og som et fryktinngytende eksempel på hvordan rettsvesenet kunne misbrukes.

Nå 50 år senere har Robert Meeropol skrevet sine erindringer med tittelen «En henrettelse i familien. En sønns reise». Helt siden barndommen har Robert og storebror Michael brukt sine adoptivforeldres etternavn. De ble sendt til et ektepar som akkurat som deres biologiske foreldre var erklærte kommunister.

Robert Meeropol forteller at han vokste opp aldeles overbevist om at hans foreldre var uskyldige ofre. Senere fikk han et mer nyansert syn på saken og innså at hans far kunne ha utlevert visse ting til Sovjetunionen.

Denne vurderingen fikk han styrket for et par år siden, da materiale fra de sovjetiske arkivene ble tilgjengelig. «Materialet understøtter ikke noen klar konklusjon, men det tvinger meg til å akseptere at min far kunne ha deltatt i ulovlig aktiviteter for å hjelpe Sovjetunionen med å beseire nazistene,» skriver han i sine erindringer.

Slike mer nyanserte vurderinger var det ikke tid eller plass til for 50 år siden. Ekteparet Rosenberg ble i 1951 dømt for å ha utlevert atomhemmeligheter, hvilket gjorde det mulig for Josef Stalin å bryte det amerikanske monopolet på disse våpnene.

- Ansvar for Koreakrigen
Dommer Irving Kaufman, som avsa dødsdommen, bebreidet Julius og Ethel Rosenberg at de med sine handlinger var medansvarlige for Koreakrigen og dens titusener av dødsofre.

Dommen ble appellert og henrettelsen utsatt flere ganger. Berømtheter ba også om nåde for ekteparet, men president Dwight D Eisenhower nektet å gripe inn.

Til slutt måtte henrettelsen til og med fremskyndes. I Sing Sing ble strømmen normalt sendt gjennom den elektriske stolen kl. 23. Da 19. juni var en fredag, betydde det imidlertid at ekteparet ville bli henrettet på den jødiske sabbaten.

Dommer Kaufman skrev at tanken om en henrettelse på en sabbat ga ham anledning til betydelig bekymring, og derfor burde den fremskyndes. Forfatteren Arthur Miller skrev med bitende sarkasme at det skjedde for å unngå bare en antydning av dårlig smak.

Ingen andre henrettet
Siden 1953 har USA avslørt en rekke spioner, som ofte har utlevert dypt fortrolige opplysninger og forrådt amerikanske agenter i utlandet hvilket førte til deres død. Mange tilsto, men ingen av dem ble henrettet.

Julius og Ethel Rosenberg kunne ikke tiltales for landsforræderi, for teknisk sett var Sovjetunionen USAs allierte da den påståtte spionasjen fant sted. Derfor ble de tiltalt for deltakelse i en sammensvergelse med formål å spionere.

De viktigste bevisene var uttalelser fra svogeren David Greenglas. Han fortalte at de to hadde bedt ham stjele atomhemmeligheter fra Los Alamos laboratoriet, hvor han var stasjonert under Annen verdenskrig.

Under rettssaken forklarte Greenglas at han hadde sett sin svigerinne maskinskrive mannens spionnotater. Hans hustru Ruth vitnet også mot sin søster og svoger og slapp tiltale. Hennes mann fikk en dom på ti års fengsel.

Når det i sin tid ble reist tiltale mot Ethel, skjedde det i forventning om at anklagen ville få hennes mann til å legge kortene på bordet i et forsøk på å redde hustruen. Aktors strategi slo feil da begge nektet for alle anklager, skjønt de kanskje kunne ha reddet seg selv.

Det ble aldri fremlagt bevis for at paret hadde utlevert viktige opplysninger til Sovjetunionen. Det var heller ikke nødvendig. Tiltalen var reist, så det var nok at regjeringen kunne overbevise domstolen om at de to hadde til hensikt å hjelpe Sovjetunionen.

Dommernes beskyldninger om at ekteparet Rosenberg var medansvarlige for Koreakrigen, og at de hadde gitt fienden USAs viktigste våpen, kunne på den bakgrunn tolkes som et forsøk på å rettferdiggjøre den drakoniske straffen.

Utleverte opplysninger
Etter 50 år er det enighet blant historikere om at Julius Rosenberg utleverte enkelte opplysninger til Sovjetunionen. Mange jurister er ikke i tvil om at forbrytelsen ikke hadde et omfang som kunne begrunne dødsstraffen.

Bevismaterialet mot Ethel Rosenberg var i beste fall tynt. Assisterende aktor, James Kilsheimer, avviser imidlertid alt snakk om et justismord med en påstand om at de to deltok i en sammensvergelse og at det var nok til å begrunne dødsstraffen.

For halvannet år siden innrømmet David Greenglas at historien om svigerinnen som skrev på maskin, var en løgn og at det også gjaldt andre opplysninger. Den nå 81-årige mannen forsvarte seg med at han forsøkte å redde seg selv og sin kone.

Robert og Michael Meeropol er overbeviste om at USAs regjeringen henrettet to mennesker - deres foreldre - for noe som den visste at de ikke hadde gjort.

Opprettet fond
Brødrene gjorde holdningen sin klar da henrettelsene i forrige uke ble markert med en veldedighetskonsert i New York. Blant deltakerne var sangerne Pete Seger og Harry Belafonte og skuespilleren Susan Sarandon.

Overskuddet gikk til Rosenberg-fondet for barn. Fondet ble opprettet i 1990 av Robert Meeropol, som er jurist. Han kalte fondet en konstruktiv hevn. Den støtter barn av foreldre som er kommet i økonomiske vanskeligheter fordi de har vært eller er aktive i protestbevegelser.

Det er et mindre fond og dets utbetalinger er ofte beskjedne. Barn har fått penger til musikkundervisning eller til korte opphold i ferieleirer. Det er nok til å nå målet som 56-årige Robert satte seg for 13 år siden. «Jeg vil hjelpe barn som opplever det samme marerittet som min bror og jeg opplevde.»

Michael Meeropol, som er økonomiprofessor, sier at han vil kunne akseptere at hans far var spion hvis det kan bekreftes at de sovjetiske dokumentene er historisk korrekte.

Brødrene slår fast at de ikke vil unnsi foreldrene, uansett hva deres far måtte ha gjort. Men de innrømmer samtidig at de har vanskelig for å forstå hvordan foreldre med små barn kunne være villige til å løpe en slik risiko.

Hvis noen løp en risiko, var det imidlertid bare Julius Rosenberg. Ethel spionerte aldri for noen eller noe. Det visste regjeringen i 1953, fastholder brødrene, og historikerne gir dem i dag rett.