Det er ingen god dag å være rev.

På en bakketopp omgitt av grønne enger og løvskog vrimler 70 ivrige hunder rundt med halen i været og nesen i gresset, klar til å styrte av gårde når de hører hornet gjalle. Jegerne har inntatt plassene sine på de vakre hestene, kledd i stive, hvite skjorter, gylne vester og jakker.

Solen er fortsatt blek og kald, klokken er knapt syv denne søndagsmorgenen. Revejakt er ikke en sport for B-mennesker. Eller rebelske individualister.

Master of the hunt, Linda Devan, samler rytterne rundt seg og minner om regler og etikette:

— Det kan bli varmt, men hvis du skal ri uten jakke må du ta den av nå. Det er ikke lov å gjøre det når jakten har begynt, sier hun strengt.

Det er viktig å holde stilen. Kanskje det aller viktigste.

I flere hundre år har overklassen har drevet revejakt over de grønne engene her i Virginia, helt siden kolonistene tok med seg tradisjonen fra England. Lite har forandret seg når det gjelder regler, etikette og bekledning.

Menneskene, derimot, er langt fra de samme. På hestene sitter ikke lenger rike plantasjeeiere og britisk emigrantadel, men finansrådgivere, lobbyister og militærentreprenører. En lite ridevant tannlege bakser rundt på en diger hest med hjelmen på snei. Han drar på revejakt for å skaffe seg kontakter, innrømmer han, mens hesten innstendig forsøker å kaste ham av.

Bak åskammen i horisonten finner du ikke store gårder, men en buldrende, privat motorvei, omkranset av svære eneboliger. Og når dagen gryr igjen mandag morgen, setter mange av revejegerne seg inn i hver sin svære svarte SUV, svinger inn på motorveien og kjører de 20 minuttene til hovedstadens digre kontortårn i glass og stål. Dette er det gode liv, Washington-style.

Loudoun County, der revejakten foregår, er USAs rikeste county . Av landets ti rikeste kommuner, ligger fem av dem i en krans rundt den amerikanske hovedstaden.

Slik har det ikke alltid vært.

Washington har bare nylig gått forbi Silicon Valleys San Jose som det rikeste urbane distriktet i USA, ifølge Time Magazine. Mens resten av landet har slitt seg gjennom fire år med økonomisk krise, har hovedstaden sluppet billig unna. Den eventyrlige veksten regionen har opplevd de siste 20 årene har fortsatt nesten ufortrødent. Siden 2007 har økonomien i denne regionen vokst med 14 prosent, sammenlignet med tre prosent vekst i resten av USA. Disse kommunene har også en gjennomsnittslønn som er dobbelt så høy som landet for øvrig.

— Dette var langt ute på landet da vi flyttet hit. Det var en landbrukskommune med store melkeprodusenter, forteller Jane Sowards, en pensjonert lærer som vi treffer på et gammeldags loppemarked.

Hun har bodd i Loudoun County siden sekstitallet. Men ingen av bøndene klarte å motstå fristelsen til å gjøre eiendommene sine om til gullkantede tomter.

— Nå har den siste bonden solgt gården sin. Det finnes ingen landbruk igjen. Alt er delt opp og gjort om til boligområder, der den ene boligen er større og flottere enn den neste.

Sowards forteller at distriktet har bygget et 80-talls nye skoler de siste 20 årene på grunn av alle innflytterne. Samtidig har det blitt nesten umulig å kjøpe bolig på lærerlønn.

— Mange av dem som jobber i skolene må kjøre inn fra distriktene rundt, sier Sowards.

Det er én eneste grunn til at Loudoun og de andre kommunene rundt den amerikanske hovedstaden blir rikere og rikere: nærheten til den amerikanske staten. Det er nemlig ikke bare de fattige og de arbeidsledige som lever av statskassen, slik man kan få inntrykk av i valgkampdebatten om statlig forbruk her i USA.

De rike forstedene rundt Washington ble grunnlagt og finansiert av enorme økninger i forsvarsbudsjettet, spesielt under Ronald Reagan og George W. Bush. Storstilt privatisering av statlige tjenester, både gjennom både Bill Clinton og Bush sine perioder, sikret en håndfull private selskaper enorme kontrakter. Rundt disse vokste det igjen opp andre industrier, inkludert teknologi og en hær av lobbyister og advokater som skal sikre at pengeflommen ikke tar slutt.

De private leverandørene lønner sine ansatte godt. Sjefen for Lockheed Martin, en av de aller største leverandørene av militære produkter og tjenester, tjente 120 millioner kroner i fjor.

IT-bransjen, finansbransjen og forskjellige selskaper innen helse og farmasi er andre store aktører i hovedstadens økonomiske boom.

I 1980 betalte den amerikanske staten i overkant av 60 milliarder kroner til private selskaper i Washington-området. Den gangen dro lykkejegere helt andre steder for å bli rike. Men så skrudde staten på pengeflommen. I 2010 hadde dette beløpet økt til nesten 500 milliarder kroner, ifølge tall fra George Mason University.

- Det er enkelt: Grisene liker å være nærme trauet, sier Ed Wetherell. Konen Sheila dulter ham litt beskjemmet i siden.

— Hva? Det er sant! Det er penger som driver politikken, på begge sider, sier Ed og trekker på skuldrene.

Han er finansrådgiver og hjelper mange av Loudouns innbyggere med å investere pengene sine. Ed tar oss med på en tur langs de velfriserte veiene i hjertet av Loudoun, og viser oss noen av de nyrikes palasser, komplett med søyler, hagestatuer og fontener.

— Det er sant at Loudoun er rikere enn de fleste andre steder, men helt uberørt av krisen har vi ikke vært. Jeg har hatt mange nervøse klienter, mange som har tatt seg vann over hodet og kjøpt seg sånne hus. Selv om de egentlig ikke hadde råd, sier Ed.

De to har bodd i området i fem år. Sheila forteller at det sosiale presset er stort, etter hvert som rikdommen øker og statussymbolene blir dyrere.

— Jeg tenker jo at jeg har et fint hjem og et stort nok hus, og alt det der. Men så tar du et av barna med på bursdagsbesøk til en av disse svære herregårdene, og alt er så mye større og flottere enn hos deg selv. Så føler du kanskje at du ikke helt er der du burde være. Det er hardt, presset for å være rik og suksessfull er enormt.

Men Ed er opptatt av nøkternhet, og mener amerikanerne må omdefinere suksess.

— Jeg er konservativ, men det er jo helt tydelig at vi er på feil spor. Vi kan ikke fortsette slik. Vi bruker penger vi ikke har, og er opptatt av suksess skal omdannes til et vanvittig materielt forbruk. Opp til et visst nivå kan det kanskje være den amerikanske drømmen. Men så må det ta en annen dimensjon: En god utdanning, trygghet, kunnskap og perspektiv.

I fjor tok Ed og Sheila barna med på en biltur gjennom USA for å vise hvordan landet egentlig ser ut.

— Jeg kommer fra beskjedne kår, og jeg ville vise dem at Loudoun County ikke er Amerika. Hvordan folk egentlig har det. Det var en skikkelig vekker for dem, sier Ed.

Krasi Henkel venter spent på toppen av åskammen på Midas, en ung hingst som er på sin første revejakt.

— Revejakt er hardt. Det krever disiplin, sier hun.

Krasi er eiendomsmegler, og forsøker å selge de store husene som Ed har vist oss. Markedet er tregt for de aller største, forteller hun.

— Det var en periode tidlig i finanskrisen at det var virkelig ille. Folk slapp hestene sine løs fordi de ikke hadde råd å holde dem. Det syntes jeg er helt utilgivelig. Hester har vært med å bygge sivilisasjonen, og vi mennesker har et ansvar ovenfor dem.

Mennesker, syntes Krasi, bør derimot klare seg selv.

— Altfor mange forlanger at staten skal ta seg av dem. Halve landet lever jo snart på matkuponger. Hvis ikke vi får stoppet Obama i dette valget, kan det gå virkelig ille, sier Krasi.

Fra skogbrynet lyder hornet, som signaliserer at jakten er over for denne gang. Ryttere og hester kommer svette ut fra skogen. Krasis stallmester Donald rir på Midas, som har klart seg fint.

— Jeg er så stolt av ham, sier Krasi og klapper Midas litt på flanken, før Donald tar ham med seg tilbake til stallen. Jaktlaget skal spise frokost, inkludert et aldri så lite glass champagne.

Ingen rev ble fanget denne dagen.

— Det er veldig sjelden vi faktisk dreper rev, hvis ikke det er noe galt med dem, sier Master of the hunt, Linda Devan.

— Folk som ikke har greie på revejakt tror at det er så brutalt. Men reven lurer som regel hundene opp i stry. Jeg har sett rever som stanser og snur seg tilbake, som om den utfordrer hundene, og leker med dem, sier Linda.

— Jeg tror virkelig at revene elsker det.

MASTER OF THE HUNT: 70 ivrige hunder virrer rundt med halen i været og nesen i gresset, klar til å styrte av gårde når de hører hornet gjalle.Martin Blackmore har full kontroll på alle.
MARITA AAREKOL
ETIKETTE: Det er strenge regler for etikette. Alle må ha skjorte, jakke og slips Det kan bli varmt, men hvis du skal ri uten jakke må du ta den av nå. Det er ikke lov å gjøre det når jakten har begynt.
MARITA AAREKOL
CHAMPAGNEFROKOST: Revejegrene er tørste og sultne. Champagne, vin og småretter blir servet på fin duk ute på jordet.
MARITA AAREKOL
- DET ER ENKELT: Grisene liker å være nærme trauet, sier Ed Wetherell. Konen Sheila dulter ham litt beskjemmet i siden.Sheila forteller at det sosiale presset er stort, etter hvert som rikdommen øker og statussymbolene blir dyrere.
MARITA AAREKOL