De med sans for halvbillige historiske poenger vil ha merket seg at det er Østerrike som de siste ukene har lagt kjelker i veien for Tyrkias forhandlinger om EU-medlemskap. Det var nettopp østerrikerne som satte en stopper for ottomanernes ferd vestover, da Wien gjennom noen blodige høstuker i 1529 holdt stand mot de tyrkiske styrkene som hadde beleiret byen.

Denne gangen er det ingen fare for håndgripeligheter: Tyrkias utenriksminister Abdullah Gül har sagt ifra om at han ikke engang gidder å ta turen vestover til Luxembourg for å møte sine EU-kolleger i dag dersom ikke alt er klart for forhandlingsstart. Og det uttalte målet med forhandlingene skal være fullt medlemskap. Noen «alternativ tilknytning», slik Østerrike har tatt til orde for, vil Gül ikke høre snakk om. Da vil de heller trekke hele EU-søknaden.

Tre liktær

Etter at EU-lederne i fjor gledet den tyrkiske regjeringen stort med å fastsette en startdato for medlemskapsforhandlingene, 42 år etter at stilte seg i medlemskapskøen, har tonen bare blitt dårligere og dårligere. «EUs lunefulle knep ville fått selv en grådig teppehandler i basaren til å rødme av skam», skrev en kommentator i storavisen Milliyet før helgen. Andre her i vest mener at nettopp den tyrkiske basar-holdningen er noe av problemet: Det er ikke mulig å møtes på halvveien på alle felt; menneskeretter og en skikkelig rettsstat er områder der det ikke finnes prutningsmonn fra EUs side.

Mye av stridighetene handler om tre tyrkiske liktær: Armenerne, kurderne og kypriotene.

Mens EU mener tyrkisk anerkjennelse av EU-medlemmet Kypros må være et absolutt krav, om ikke nå straks så i alle fall snarest mulig, ser tyrkerne annerledes på saken. De viser til at Kypros fortsatt er en delt øy, og til at det slett ikke er tyrkisk-kypriotene som har hindret en løsning av konflikten. Tyrkisk-kypriotene sa tvert imot klart og tydelig ja til Kofi Annans plan for gjenforening i en folkeavstemning. Det var gresk-kypriotene i sør som stemte ned FN-planen — og det kunne de gjøre fordi de allerede var inne i EU-varmen og dermed ikke hadde noen interesse av en forsoning med nord.

Åpning for armener-debatt

EU-motstanderne i Tyrkia har fått vann på mølla av det som blir oppfattet som manglende velvilje fra EUs side. De mange tilhengerne av medlemskap fortviler over det de føler er manglende drahjelp fra EU.

Det samme skjedde forrige helg, da Bilgi-universitet i Istanbul inviterte til en konferanse for å diskutere massedrapene på armenerne i 1915. Den offisielle tyrkiske linjen har alltid vært at det ikke skjedde noe folkemord på armenerne, og en domstol hadde allerede en gang lagt ned forbud mot arrangementet. Men statsminister Recep Tayyip Erdogan rykket ut og fordømte dommernes forsøk på å stanse konferansen, slik han tidligere har fordømt straffeforfølgelsen av Tyrkias mest berømte forfatter, Orhan Pamuk. Pamuk kritiserte den tyrkiske fortielsen av armener-drapene, og måtte etterpå rømme i eksil på grunn av trusler.

Seminaret i Istanbul gikk til slutt av stabelen, under tung politibevoktning og med rasende, eggkastende demonstranter utenfor.

Men hva var reaksjonen fra EU? I stedet for å gi Erdogan & co. ros for endelig å åpne opp for et tema som har vært fullstendig tabu i 90 år, tråkket Europaparlamentet til og krevde straks en bestemt konklusjon: Tyrkia må innrømme at det faktisk skjedde et folkemord den gangen.

Mer kurdisk vold

Heller ikke kravene om å styrke rettighetene til kurderne er enkle å håndtere. Reformene som er blitt vedtatt på papiret har vist seg vanskelige å få satt ut i livet. Motviljen i byråkrati og rettsvesen er mange steder stor.

Nå er PKKs våpenhvile over og kurdiske separatister har gjennomført flere voldelige aksjoner de siste ukene.

Også her mener enkelte at EU har noe av skylden: Kurderne har lenge håpet på tyrkisk medlemskap, fordi EU i så fall ville stille strenge krav til menneskerettigheter og beskyttelse av minoriteter. Men endringene har gått saktere enn de hadde håpet, og nå har mange i tillegg mistet troen på at medlemskap noen gang vil bli en realitet. Dermed griper de atter til våpen.

Bare 17 prosent med tillit

Mest av alt viser konfliktene hvor lang og vanskelig vei Tyrkia uansett har å gå før EU-medlemskap kan bli aktuelt. Treghet i reformene vil bli slått ned på av EU, et høyt reformtempo vil bli utnyttet av politiske motstandere som slett ikke ønsker noe EU-medlemskap Det er mange som med god grunn frykter tap av makt på grunn av EU-prosessen, blant annet innen den mektige hæren.

Uansett vanker det pepper.

Minimum ti år vil forhandlingene ta, kanskje mer enn 20, er spådommen fra dem som har greie på EU-utvidelser. Og dersom de til slutt blir enige, venter en fransk folkeavstemning i enden av tunnelen. Det har franskmennene grunnlovsfestet; sier de nei, er det uansett takk og farvel til tyrkisk medlemskap.

Så har da også EU-begeistringen minket betraktelig i Tyrkia, viser meningsmålingene. Bare 17,5 prosent har tillit til EU, ifølge en måling offentliggjort lørdag i avisen Milliyet. En annen fersk måling viser at andelen av tyrkere som klart mener landet bør inn i EU har falt med ti prosent siden i fjor.

Men fortsatt tror 57 prosent av tyrkerne at EU-medlemskap er det riktige.

De av dem som lar seg skremme av de historiske parallellene til 1529, kan trøste seg med en ting: Det var ingen østerriker som til slutt ledet forsvaret av Wien i 1529. Erkehertug Ferdinand rømte byen da det hardnet til og overlot jobben til en tysker.

At det går mot regjeringsskifte i Tyskland, og at kanslerkandidat Angela Merkel er en innbitt motstander av tyrkisk EU-medlemskap, får de heller la være å tenke på.