LASSE ELLEGAARD

Yussufs jobb er å stille spørsmål til politikere, næringslivsfolk og myndighetspersoner som vanligvis svarer, og sikkerhetsoffiserer og militære som forhåpentligvis svarer.

Og denne dagen hadde han spurt formannen for næringslivsrådet i Kizitepe, en by i Urfa-regionen hvordan han så på krigen. Næringslivsformannen hadde gradvis snakket seg varm i kinnene, om amerikanernes «aggresjon» og «plikten til å vende seg mot et angrep på det uskyldige irakiske folk», da mobiltelefonen på skrivebordet hans ringte. Det var guvernørens stedfortreder, som koordinerer utleie av fasiliteter og arealer til USAs væpnede styrker, som bare ville høre om næringslivsformannen hadde noe å bidra med. Det hadde han. Flere tomme lagerbygninger som kunne leies ut — naturligvis mot et passende beløp. Han hadde lagt på røret med et smell og en bemerkning om at nå fikk han det travelt med «å tjene en formue», derfor ble intervjuet avbrutt .

Akkurat da Yussuf avleverte historiens punchline, viste en lokal entreprenør seg på den tilsnødde parabolskjermen i foajeens hjørne, og med et bredt smil bekreftet han en ordre fra amerikanerne på 5000 felttoaletter til 100 dollar stykket.

— Det er jo ingen som ønsker krig, sa han, fortsatt smilende: - men hvis den kommer, er det jo et arbeid som må gjøres.

Nå er Yussuf ikke typen som forarger seg over hvordan virkeligheten viser seg å se ut: - Folk er jo økonomisk utpinte, resonnerte han.

Det sørøstlige Tyrkia har ennå ikke overvunnet følgene av 15 års borgerkrig fra midten av 80-årene, som resulterte i 30.000 drepte, 19 provinser i unntakstilstand, mer enn 2000 tvangsrømte eller nedbrente kurdiske landsbyer, produksjonslammelse, total investeringsstopp og åtte av ti familiefedre uten arbeid.

Så mye om Yussuf og den nære historien.

Historien gjentar seg

Nå sier man så at historien gjentas på grunn av angrepet på Irak - PKK, som nå kaller seg KADEK (Kongress for Demokrati og Frihet), er igjen aktive under en kollektiv geriljaledelse, som tar sine ordrer fra sin innesperrede sjef, Abdullah «Apo» Öcalan på øyen Imrali i Marmarahavet, og som sies å råde over 6000-10.000 våpenføre geriljasoldater. Tall en yngre sikkerhetsoffiser bekreftet samtidig med at han med sikkerhet i stemmen kunne erklære at «PKKs folk vil velte inn» i hans ansvarsdistrikt når flyktningstrømmen av nordirakiske kurdere når frem til den tyrkiske grensen.

— Og du kan jo ikke skille en terrorist fra en alminnelig kurder, det minner litt om å være fargeblind, tilføyde han liksom forklarende.

Inntil Irak-krisen omkring nyttår ble ytterst nærværende, var Ankara også fargeblind i den forstand at det var platt umulig å kjenne forskjell på en islamsk og en sekulær tyrkisk politiker. De ledende figurer i AKP, regjeringspartiet som heller mot islam, liknet til forveksling alle andre politikere, som iført nypussede sko og kulørte silkeslips beveger seg over de internasjonale parkettgulv.

Etter at AKP ved novembervalget tok to tredjedeler av parlamentets plasser, har disse ledere dyktig pleid et modernisert image som «konservative demokrater». Og en tid så det virkelig ut som om generalene, næringslivet og den sekulære byråkrat-elite kunne puste lettet ut. De «reformerte» tyrkiske islamister fremstod som EU-vridd, USA-vennlige og moderate. Partilederen, Recep Tayyip Erdogan, var mer populær enn stjernefotballspilleren Ilhan.

Kollektiv pessimisme

Men to hendelser vendte opp og ned på den kollektive optimisme: Irak-krisen, som medførte et amerikansk press på Tyrkia for å stille baser og geografi til rådighet for angrepet på Saddam Hussein. Og den kjensgjerning at partileder Erdogan, som ikke kunne stille ved novembervalget som følge av et fengselsopphold på 10 måneder for «religiøs oppvigleri», kom i parlamentet etter en forfatningsendring med etterfølgende suppleringsvalg, og overtok dermed posten som regjeringsleder.

Disse to kjensgjerninger ble snudd og vendt, da Ankaras diplomatiske pressekorps sto og frøs utenfor «Ankara Palas» i bydelen Ulus da tyrkere, amerikanere, kurdere og türkmenere fra Nord-Irak holdt «koordineringsmøte» om hvordan de takler en tyrkisk intervensjon i Nord-Irak under krigen.

En ung tv-reporter fra en islamsk stasjon, var helt uten illusjoner: «Teater», sa han, «til og med et talentløst teater».

Han snakket både om møtet i «Ankara Palas», om USAs demokratiske begrunnelse for å føre krig - ingen i hele Midtøsten er i tvil om at den handler om kontroll med oljen - og om Tayyip Erdogans stilskifte etter overtakelsen av statsministerposten få dager i forveien: -Du husker nok hvordan alle sekretærene i formannsetasjen i parti-hovedkvarteret nærmest var i lårkort like etter valget. Nå når han er regjeringsleder og valgt til parlamentet, er de innhyllet i hodetørklær og ankellange skjørt. I dette landet er virkeligheten aldri hva den utgir seg for.

Detaljen med hodetørklærne ses som uttrykk for at Erdogans Rolex-fremtoning like etter valget var taqiye, altså ren reklame og forstillelse, og at han nå viser sitt «sanne ansikt» som den hardcore islamist han hele tiden har vært mistenkt for å være med sin fortid i det doktrinære islamske «Velferdsparti», som ble forbudt ved forfatningsdomstolen i 1998.

Erdogan anklages nå for tapet av det tosifrede milliardbeløpet som var avtalt med USA som betaling for de amerikanske styrkers transport gjennom Tyrkia, som falt vekk med parlamentets nei til avtalen og dernest den forspilte sjanse for å si ja likevel ved en rask, ny avstemning. Alt hva det er blitt til er en åpning av det tyrkiske luftrom for amerikanerne. Og nå hvisker flere og flere om behovet for et rask militærkupp, som kan stoppe disse islamister «med deres ukjente dagsorden».

Ingen hefter seg ved det tyrkiske demokratis dugelighet i denne saken. Da parlamentet stemte nei til regjeringens avtale med USA viste alle meningsmålinger at mer enn 90 prosent av de tyrkiske velgerne er imot krigen mot Irak. Det er bare ikke så relevant i et samfunn som vil kollapse uten innsprøytningen av milliardtilskudd til finansiering av en samlet gjeld på mer enn 150 mrd. dollar. Et slikt samfunn har slett ikke råd til demokrati.

Latterlig medbestemmelse

Den siste observasjon hentet jeg hos Ali, en undersetsig, veteranreporter, med et ry som går tilbake til Vietnamkrigen og borgerkrigene i Libanon og Afghanistan.

— Alle snakker om Saddam som om hans diktatur er enestående, sa Ali. - Men Saddam er alle steder. Den eneste forskjellen er at Saddam er mer infam, men hans prinsipp er normen. Du behøver bare å dra til det sørøstlige Tyrkia, der de store jordeierne eneveldig bestemmer, hva beboerne i deres landsbyer skal stemme ved de demokratiske valgene. Og Barzani i Nord-Irak? Hans klan gjør hva den får beskjed om. I denne klan- og stammekulturen anses medbestemmelse latterlig, ja farlig. Det sikre er permanent mistenksomhet mot naboen, og hevnen, ikke dialogen, er ledemotiv. Det gjelder Saddam og Nord-Irak, så vel som Tyrkias svar på den kurdiske separatisme. Den der med fredelig sameksistens etter prinsippet en mann, én stemme, er ikke med i reglementet for dette området.

Jeg sendte en tanke til den unge tv-reporteren foran «Ankara Palas», som med litt andre ord hadde forklart meg om reglementet i her omkring da vi ventet på delegasjonenes ankomst. Da Jalal Talabani, den distingverte eldre leder av PUK, en av Nord-Iraks to styrende kurdiske klaner, steg ut av sin Mercedes, ble han møtt med forbannelser og virrende knyttnever fra en liten skare nasjonalister som hadde stått og skuttet seg på fortauet. «Forræder», lød det taktfast, fulgt opp av et talekor om at «den hånd som brenner Tyrkias flagg, skal brekkes».

— Hjernedøde tv-idioter, hvislet tv-reporteren. - Fordi det er nasjonalistene, griper politiet ikke inn. Og for øvrig var det Massoud Barzanis folk som brente flagg i Nord-Irak i forrige uke, ikke Talabanis. Men de har sett Talabani i fjernsynet, og derfor går det ut over ham. Massoud Barzanis nevø, som ankom for litt siden, kjenner de ikke av utseende, så han spaserte uforstyrret igjennom.

— Kanskje fordi han ikke er så viktig?

— Han er ytterst viktig, svarte min bekjent. - Han er både «statsminister» i sin onkels parti, KDP, og så er han «garantiperson».

— ?

— Han er den personen Barzani sender til Bagdad hvis Saddam er i Nord-Irak for å forhandle. Akkurat som Saddam sender en av sine sønner til Nord-Irak, når Massoud er på møte i Bagdad. Slik sikres det at de hver især vender uskadde hjem. Det er ikke demokrati i europeisk forstand med en mann, én stemme, men en mann, én mann. Men det virker.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende