FRANK M. ROSSAVIK

Brussel

I Tyrkia har de ikke statsmoské. Muslimske formålsparagrafer i barnehager og skoler er et ukjent fenomen. Det finnes heller ingen regler for at et visst antall statsråder må bekjenne seg til islam.

Ikke bare det; i Tyrkia er det til og med forbudt å bære religiøse symboler (skaut) i en rekke offentlige sammenhenger.

At dette står i kontrast til stillingen kristendommen har i enkelte europeiske land både i og utenfor EU, er kanskje unødig å tilføye.

HVIS DET ER NOE tyrkere, politikere og vanlige folk, virkelig irriterer seg over i europeernes debatt om dem, er det den underliggende og stundom uttalte frykten for å «bli invadert av muslimer». Og hvis det er et land der folk — i egenskap av å være religiøse - ikke får invadere annet enn gudshus, så er det nettopp Tyrkia, mener tyrkerne selv. Den store majoriteten er like muslimske som de fleste nordmenn er kristne.

Tyrkerne liker også å si at landets kristne og jøder, nær ti prosent av folketallet, behandles respektfullt. Den sannheten har sine modifikasjoner, som andre sannheter om menneskerettigheter på den kanten, men er i hovedsak holdbar.

Statsminister Recep Tayyip Erdogan, leder for et parti hvis profil i norsk målestokk ligger i skjæringspunktet mellom Høyre og KrF, har lagt fra seg silkehanskene de siste dagene. EUs stats- og regjeringssjefer har virkelig fått høre det, før de i dag samles i Brussel for å avgjøre om, når og på hvilke vilkår det skal forhandles med Tyrkia.

— Det er ingenting vi kan gjøre hvis EU føler de kan leve med bare å være en kristen klubb. Men hvis disse landene brenner sine broer til resten av verden, vil historien ikke tilgi dem, sa Erdogan, ifølge den britiske avisen The Times, for få dager siden i sitt hjemland.

Det ble tolket som et varsel om at et nei til Tyrkia kan føre til mer terrorisme.

ERDOGAN HAR OGSÅ gjort det klart at Tyrkia «ikke vil nøle med å trekke sitt kandidatur» hvis EU-lederne stiller nye betingelser for Tyrkias medlemskap.

Den tyrkiske regjeringen godtar ikke et nytt krav om å anerkjenne Kypros' gresk-kypriotiske regjering. Tyrkerne var bedt om å bidra til en fredsløsning, og gjorde sitt ved å få det tyrkisk-okkuperte Nord-Kypros til å si ja til FNs fredsplan i april. Gresk-kypriotene sa nei, og det er ikke Tyrkias problem. Anerkjennelse av Kypros kommer ikke på tale før en varig løsning er funnet, lyder det fra Ankara.

Tyrkia sier også tvert nei til å bli pålagt varige unntak fra deler av EUs regelverk, det vil si fri bevegelse av arbeidskraft. Bare et tidsbegrenset unntak kan godtas.

Tyrkia vil rett og slett forhandle som alle andre, uten forbehold og med fullt medlemskap som klart mål.

Mange EU-ledere vil at også et såkalt «privilegert partnerskap» skal være en mulig utgang. Absolutt ikke, sier Tyrkia.

DET KAN BLI SPENNENDE i Brussel. EUs konservative og kristendemokratiske partier er overveiende skeptiske til Tyrkia. De frykter at 70-80 millioner fattige tyrkere vil ruinere EUs økonomi og skape en rekke andre problemer. Noen er redde for at hvis døren åpnes for Tyrkia, vil Hviterussland, Ukraina og de ene med de andre snart også banke på.

I tillegg har noen av dem altså en muslimfrykt i en eller annen variant.

De konservative sitter med de fleste stats- og regjeringssjefene som skal ta beslutningen, inkludert fungerende formann Jan Peter Balkenende, Nederlands kristendemokratiske statsminister.

Balkenende trodde i går på et «ja» til Tyrkia, men spørsmålet er altså på hvilke betingelser og om Tyrkia godtar dem.

Som kjent er EU ikke uvant med kriser, heller ikke på toppmøter, så intet bør tas for gitt.

Mange har de siste dagene også advart EU-lederne mot å fokusere for sterkt på de potensielle problemene. Erdogan selv har minnet om Europas velkjente vansker med å integrere millioner av muslimske innvandrere i sine byer. Kan det ikke tenkes at et sekulært, overveiende muslimsk land har noe å bidra med her?