ERIK HALVORSENT

Storbritannias International Festival of the Sea arrangeres uregelmessig hvert andre eller tredje år. En av hovedsponsorene er den britiske marinen, men bortsett fra et halvtimes innslag med bomber og granater hver dag, så er det mest sjømat, veteranbåter og skoleskip det går i — ved siden av en solid porsjon sirkus, musikk og gjøgleri, slik seg hør og bør på festival.

Årets utgave av festivalen utfoldet seg over fire dager i helgen som var. Stedet var Leith havn, rett utenfor Edinburgh, og om dette valget kan man egentlig ikke si noe annet enn at havneanlegget er nøyaktig like kaldt og utrivelig som moderbyen er vennlig og sjarmerende. Jeg har nå likevel alltid sagt at det er hvem man er med og hva man har å gjøre på som er det viktige, og ikke hvor man er.

Sild og poteter

Første punkt på festival er selvfølgelig å sjekke ut kvaliteten på fødevarene. I den norske paviljongen fant jeg standen til Norsk Tradisjonsfisk, et offentlig utviklingsprosjekt på matkulturen i kystområdene. Leder i NT, Terje Inderhaug, hadde tatt med seg klippfisk, nubbesild, gullsild, sølvsild og hardrøykt sild, i tillegg til eldhusrøykt laks. Alt dette var produkter som den eldre garde av skottene godt kjente til, men som var praktisk talt forsvunnet fra dagens samfunn.

Bert Greag (53) var en av dem som gjerne ville ha smaksprøver:

— Her vokste vi opp på sild. Det var den billigste maten, og du ble skit lei til slutt.

Men smaksprøvene var han likevel fornøyd med, og han husket godt de flotte måltidene med gullsild, melk og poteter:

— Vi kalte det Shetlandsbanketten: Røykt saltsild i gryte med nyplukkede poteter, melk rett fra kuen, og rognen, selvfølgelig. Nydelig!

Kaptein Rødskjegg i selvbygd båt

Så ved siden av å stjele smaksprøver fra den norske paviljongen, samt å lære en masse om mitt eget hjemlands historie (alle de viktigste norske turistmuseene hadde sendt over utstillinger), tilbrakte jeg det meste av tiden med å kikke på båter og mennesker.

De ti -tolv store skole- og charterskipene - både fullriggere, brigger og skonnerter - var selvfølgelig flotte kulisser for festivalen, men de mest minneverdige besøkene var som regel om bord på de små fartøyene.

Rett ved siden av det snobbete blazer-mannskapet på en nydelig norsk Colin Archer-skøyte, fant jeg noen veldig hyggelige skotter i historiske drakter og selvbygd 40-fots galeas. Båten var bygget av en gjeng arbeids- og eiendomsløse karer. Med hjelp av kunnskapen til en gammel fisker, og overskuddstømmer fra et utbyggingsprosjekt, fikk de rekonstruert en skotsk galeas fra 1300-tallet.

— I motsetning til de surrede langskipene til vikingene og normannerne, så er denne klinkbygget, forteller Gordon, som med sitt store røde skjegg var selvskreven i rollen som kapteinen om bord.

— Det var først og fremst denne nyvinningen som gjorde de lokale klanene i stand til å gjenerobre kontrollen over kysten her.

Forbrødring over Nordsjøen

All fordums erobring og gjenerobring til tross, ble en gjeng av oss nordmenn invitert om bord til kveldsmat. Foruten store mengder norsk nubbesild og tørrfisk, ble det også fortært en god del skotsk whisky og varmrøkt hyse. Senere på kvelden fikk vi stifte bekjentskap med mannskapets sider, som i likhet med båten selvfølgelig også var hjemmelaget.

Evaluering

Skotter er generelt veldig hyggelige folk, og de er veldig positivt innstilt overfor nordmenn. Ellers må man passe på ikke å drikke hjemmebrygg siste kvelden av festivalen, for da har man ikke sjanse til å komme tidsnok til flyet sitt, samme hvor mye fotografen truer.

GOD AMBASSADØR: Fylkesvaraordfører Torill Selsvold Nyborg på stand for Norsk tradisjonsfisk og Hordaland reiselivslag.<p/>FOTO: THOR BRØDRESKIFT