På døren til hotellrommet på Norge henger det et flott messingskilt hvor det står «Business Class».

Inne på rommet ser vi først mennene, som sitter og prater i sofakroken. Fjernsynet flimrer uten lyd. Så får vi øye på dem, to bitte små damer sammenkrøllet på sengen, inntullet i svarte og oransje skjerf.

I tre dager bodde Anguia Bakay (89) og datteren Batoil Mohames Salem (51) fra Vest-Sahara her, i den teppebelagte gangen bak denne døren. De hadde ikke sett sin sønn og bror, Raftopris-vinner Sidi Mohammed Daddach på 27 år. For bare noen uker siden fikk de vite at Mohammed hadde fått tildelt prisen, og at de alle kunne få gjenforenes i Norge — i nøyaktig tre dager.

Så vendte de tilbake til livet i Afrika - Anguia og Batoil til teltene som de har tråklet sammen selv av grove stoffer i flyktningleiren, og som hviler rett på den steinete ørkenbunnen. Et stykke unna leiren er der et gigantisk piggtrådgjerde.

Dit reiste Mohammed, til den andre siden av gjerdet, til en minebelagt flik av det som engang var hjemlandet hans, hvor han kjemper for sitt folks frihet.

Like gjerne til månen

Anguia fikk ikke sove på mange dager da hun fikk vite at hun skulle få møte sønnen.

— Som du ser er jeg veldig tynn. Jeg har ikke sovet siden jeg fikk vite det. at begynte å tenke på min sønn - i mange dager og mange netter. Først da jeg kom hit, og så ham, kunne jeg slappe av og sove, sier hun med en hås men bestemt røst.

Den vesle damen er sliten etter å ha reist halve jorda rundt, deltatt på prisseremonier og ståhei, og blitt fotografert i alle vinkler.

Der Anguia bor er det tolv timer med buss til nærmeste tettsted, som også er en flyktningleir.

Anguia Bakay har tatt en eneste reise før i sitt liv, da hun sammen med de andre Saharawiene ble fordrevet fra vest-Sahara til flyktningleirene i et fjernt og øde hjørne i Algerie.

Området der leirene ligger heter Hamada. Det er så fiendtlig at innbyggerne i denne delen av verden sier «Jeg forbanner deg til Hamada» istedenfor «dra til helvete».

Det må da være merkelig, tenker vi, å reise fra denne arrige avkroken i ørkenen, hvor det ofte er femti grader i skyggen om dagen og minusgrader om natten, over hele Europa til våte, fjellomkransede Bergen.

Men for Anguia kunne hun like gjerne reist til månen, bare sønnen Mohammed var der.

— Dette var akkurat det jeg forventet meg av resten av mitt liv. Nå føler jeg at jeg oppnådd det jeg ville for jeg dør. Derfor vil jeg takke Norge for dette initiativet som har brakt meg hit, til min sønn, sier hun.

Gave for resten av livet

Reisen til Norge var lang og ekstremt slitsom for den åttini år gamle damen. Hun måtte reise et halvt døgn med lastebil før hun kom til flyplassen, hvor hun måtte bæres til flyet. Men når vi spør henne om strabasene, vifter hun det bort med en bestemt mine.

— Når jeg visste at jeg skulle møte min sønn, var det ingenting som var vanskelig. Jeg kjente ikke smerten av en lang reise, eller om flyet var komfortabelt eller ikke. Det var helt uvesentlig for meg.

Heller ikke betyr det noe om det er regn eller snø eller hva som helst.

— Det er veldig vanskelig å uttrykke hvor forskjellige det er der jeg bor. Forskjellen i vær og klima, fra varme til kulde, alle de tingene forsvant for meg. Fordi ingenting annet betyr noe enn å møte min sønn igjen. Jeg har rett og slett ikke lagt merke til forskjellene.

Mohammed kryper opp i sengen med de to damene. Søsteren Batoil lusker ham kjærlig i håret. Han ser trist ut, litt maktesløs. Men for Anguia teller bare øyeblikket.

— Dette er en gave for resten av livet. Det er nok i seg selv. Men jeg håper selvsagt at det kan være en begynnelse for alle de andre mødrene i flyktningleirene, som hele tiden har vondt i magen fordi de savner sine sønner og bekymrer seg for dem.

Var veldig lykkelige

Jeg spør Anguia gjennom tolken hvor mange barn hun har. Hun smiler, og drar skjerfet over den tannløse munnen.

— Seks, sier tolken.

Så holder hun tre fingrer i været.

— Tre av sønnene er døde i frigjøringskampen, forklarer han. Dette fikk Mohammed først vite dagen i forveien.

Svært mange av mennene er vervet i styrkene til frigjøringsbevegelsen Polisario. Derfor er det kvinnene som bærer de tyngste børene i flyktningleirene til Saharawi-folket. 170 000 mennesker bor i leirene, der de har vært siden Marokkanerne drev dem på flukt i 1975. — Flyktningleirene er ikke akkurat himmelen, sier Batoil.

— Teltene er veldig tynne og klimaet er ekstremt. Men lidelsene våre er ingenting i forhold til den smerten vi bærer på fordi noen har tatt hjemlandet vårt ifra oss. Det er kvinnenes rolle å holde motivasjonen oppe, å organisere leirene, å sørge for at vi har utdanning, helsevesen og rettferdig fordeling av maten vi får fra organisasjonene. Vi bygger hus og passer geitene og passer økonomien. Vi gjør så mye at jeg ikke har tid til å fortelle alt her.

Før saharawiene måtte flykte, bodde de Vest-Sahara. Det er et vakkert land som hun aldri skal glemme, sier Anguia. De levde som beduiner.

— Noen ganger bodde vi i byen, noen ganger reiste vi rundt. Vi hadde geiter og kameler. Mange steder var det grønt og vakkert. Vi var veldig lykkelige, sier den 89-år gamle seksbarnsmoren.

Rampete prisvinner

Anguia har bare visst at Mohammed var i live i de siste fire årene.

— Vi fikk vite at han var død. Så at han satt i fengsel og var dødsdømt. Han har hatt ville hunder som eneste naboer. Se så grå han er blitt i håret, sier Anguia.

— Han var bare en liten gutt sist jeg så ham.

Mohammed var en rampete unge, forteller hun med et smil. Nå er hun stolt og optimistisk på hans vegne. Hva skal hun si til ham før de skilles ad igjen?

— At han bare må gjøre det som er godt, det som er rett.

Det går mot kveld - den siste på business class rommet på Hotell Norge. Tiden med Mohammed er i ferd med å renne ut. Hva skal de ta med seg hjem, lurer vi på?

— Vi skal ta med oss budskapet om at Norge og nordmenn er like gjestfrie og gode som vi hadde hørt på forhånd. Dere har vist gjestfrihet av høyeste klasse, forsikrer Anguia, før hun tar fatt på reisen tilbake til teltet i ørkenen, hvor, sier hun, vi alltid er velkommen.

TØFF DAME: Å dra fra et øde ørkenområde i Algerie til Bergen er ingen «søndagstur» for en 89-åring. Men Anguia Bakay sier hun ikke merket strabasene eller forskjellene på landene. Det eneste som betydde noe gjensynet med sønnen, Raftopris-vinner Sidi Mohammed Daddach. Bak Anguias datter, Batoil Mohames Salem (51). FOTO: ØRJAN DEISZ