FLEMMING ROSE

Eksperter har i årevis kranglet om definisjonen på et demokrati. Men et vesentlig trekk som de fleste kan være enige om, innebærer at makten skifter hender gjennom frie og rettferdige valg, og at valgene holdes regelmessig.

Det var nettopp opposisjonens misnøye med parlamentsvalget i Georgia 2. november som utløste demonstrasjoner og Sjevardnadses avgang. Utenfor Sjevardnadses rekker var det i inn— og utland enighet om at omfattende svindel fant sted, og at Sjevardnadse tapte valget. Til forskjell fra sine kolleger i andre kaukasiske og sentralasiatiske republikker slo den georgiske presidenten imidlertid ikke hardt ned på opposisjonen og stengte enhver avis eller tv-stasjon som kritiserte regjeringen. Sjevardnadse hadde ikke, da det kom til stykket, ressurser til å lukke munnen på opposisjonen med makt.

Putins enkle seier

Med Sovjetunionens oppløsning i 1991 mente mange at demokratiet nå ville fylle tomrommet etter kommunismen, slik tilfellet var i de Sentraleuropeiske og baltiske landene, men slik har det ikke gått. 70 års politisk kultur formet av det totalitære og autoritære Sovjetunionen trekker stadig sine spor, og et blikk rundt om på håndteringen av valg og maktskifte i det tidligere Sovjetunionen vitner om at det ennå lenge til denne delen av verden kan karakteriseres som liberale demokratier, selv om det er ulikheter.

Demokratiske valg har bedre kår i Russland og Ukraina ned i Kaukasus og Sentralasia.

Boris Jeltsin, som var Russlands president fra 1991 til 1999, vant et fritt valg i juli 1996, og forlot frivillig sin post nyttårsaften 1999. Men valgkampen ble så kort at Jeltsins egen kandidat Vladimir Putin, vant lett. Russland har ennå ikke hatt et valg der den sittende president har måttet vike plassen for en representant fra opposisjonen.

Europas siste diktatur

Det har Ukraina til gjengjeld hatt. I 1994 tapte president og tidligere medlem av politbyrået i Ukraina, Leonid Kravtsjuk, valget til Leonid Kutjma. Kutjma gjenvant sin post i 1999 tross sterke protester fra opposisjonen om begrensning på medier og svindel. Det neste presidentvalget i Ukraina finner sted neste år.

I Hviterussland, den tredje slaviske republikken i det tidligere Sovjetunionen, skjedde også et demokratisk maktskifte i 1994, men den nye presidenten Aleksandr Lukasjenko har siden styrt med uhørt hard hånd, og Hviterussland beskrives i dag som Europas siste diktatur. Ytringsfriheten er en saga blott, forfulgte journalister flykter til Russland, og Lukasjenko har sågar kastet internasjonale organisasjoner på porten. Lukasjenko annullert i 1999 det neste berammede presidentvalget, og avholdt i stedet en fingert folkeavstemning som forlenget hans mandat med 2 år. I 2001 gjenvant Lukasjenko sin post etter påstått omfattende valgsvindel og voldelige overgrep på opposisjonen. Hans mandat løper til 2006.

Reise i fortiden

En av Sjevardnadses kolleger fra det sovjetiske politbyrået, den dødssyke Heidar Alijev, forlot sin post som president i den sydkaukasiske republikken Aserbajdsjan i oktober etter nesten 25 år som landets leder. Men det skjedde ikke etter et fritt og demokratisk valg. Det var reelt snakk om et tronskifte fra Alijev til hans sønn Ilkham, som etter det tvilsomme valget satte tropper inn mot opposisjonen. I Aserbajdsjan er det mange politiske fanger, og opposisjonen har mer enn vanlige trange kår. Vestlige oljeinteresser har dempet kritikken.

Beveger man seg videre østpå til de sentralasiatiske republikkene føles det ofte som å være på reise i fortiden, selv om den kommunistiske ideologi er skiftet ut med nasjonalistiske paroler. To andre av Sjevardnadses kamerater fra Mikhail Gorbatsjovs politbyrå, Turkmenistans Saparmurat Nijasov og Kasakhstans Nursultan Nasarbajev samt en tredje forhenværende partibyråkrat, Usbekistans Islam Karimov, vinner aldri et «valg» med under 90 prosent av stemmene, og i Nijasovs tilfelle skjedde det uten en motkandidat og med 99,9 prosent av stemmene. I 1999 ble Nijasov utnevnt til president på livstid.

Døden nær

Kasakhstans president Nursultan Nasarbajev er på god vei til å følge i Alijevs fotspor med etablering av et dynasti der makten gis videre til barna. Nasarbajev har kjørt sin datter Asar i posisjon til et maktskifte i 2013. Til den tid vil Nasarbajev ha sittet på makten i 23 år, lengre enn alle sovjetiske ledere unntatt Stalin. Så lenge kommer Usbekistans president Karimov, som har vært sitt lands leder siden 1990, neppe til å sitte, men det skyldes ikke at han ikke gjerne vil. Han er alvorlig kreftsyk.