En felles bankunion er ett av EU-ledernes mest konkrete tiltak for å løse gjeldskrisen i eurosonen. Planene som diskuteres, innebærer et felles tilsyn under Den europeiske sentralbanken, håndtering av banker i krise og en garantiordning for innskudd.

— Jeg er tilhenger av dette og tror det kan fungere, sier Gros, som er direktør for økonomisk politikk ved tankesmien Center for European Policy Studies i Brussel.

Han ser flere klare fordeler med å bruke bankunionen til å løse eurokrisen fremfor å gjøre den økonomiske og politiske unionen enda mer omfattende. Ikke minst er det en fordel at en teknisk bankunion kan innføres «under den politiske radaren», mener han.

— Folk kommer ikke til å bry seg noe særlig om dette, forutsatt at økonomien stabiliserer seg, sier Gros, som besøkte Oslo denne uken.

Også Norge ivrer etter å bli med i et felleseuropeisk banktilsyn.

Kan ta tap

Finanspolitisk vil en bankunion kunne jevne ut ubalansen mellom nordeuropeiske land med for mye penger på bok, og søreuropeiske land som har problemer med å få tak i penger, forklarer han.

Bankunionen vil også bety større fordeling av risiko på alle landene i eurogruppen, noe Tyskland gjennom hele krisen har vært skeptisk til. Et felles banksystem vil dessuten kunne være bedre i stand til å ta tap for banker i eurosonen som får problemer.

I Irland dro en gjeldstynget banksektor med seg staten i fallet, og Irland måtte be om krisehjelp utenfra. Spania har opplevd noe av det samme - en banksektor i fritt fall og en stat som ikke er økonomisk i stand til å hjelpe bankene.

— Bankunionen gir mer enn bare likviditet - den kan også ta tap, sier Gros.

Som i forsikringsbransjen ser han for seg ordninger med gjenforsikring - en «forsikring for forsikreren» - både nasjonalt og på europeisk nivå, som et vern mot store tap og uventede sjokk i banksektoren.

Arven et problem

Samtidig ser Gros også noen klare hindre på veien mot en bankunion. Ett stort problem er hva man skal gjøre med den gjelden som allerede finnes i land som Italia og Spania.

— Tyskland kan være villig til å ta felles risiko i fremtiden, men ikke for fortiden, sier Gros.

Han peker også på mer grunnleggende problemer som kvaliteten på de offentlige institusjoner som skal håndheve de nye reglene i ulike euroland. I tillegg er det et spørsmål om man kan stole på at euroland som Hellas, Spania og Italia holder det de lover.

— Spørsmålet blir om man kan stole på at disse landene vil være pålitelige partnere de neste 30 årene. Jo større risiko man tar sammen, jo mer stoler man på hverandre, sier Gros.

— I en bankunion trenger man ikke stole så mye på de offentlige institusjonene, men mer på bankene selv, forklarer han.

EU-lederne er langt fra enige om hvordan bankunionen skal se ut. De strides blant annet om hvor mange banker som skal være med, hvordan tilsynet skal organiseres og hvordan kriserammede banker skal legges ned eller reddes. (©NTB)