Pia A. Gaarder, NTB

Mediemagnaten og mangemilliardæren Silvio Berlusconi har all grunn til å smile bredt. Dersom valget var en folkeavstemning om Berlusconi, har flertallet brydd seg lite om interessekonflikten han vil havne i som regjeringssjef, en konflikt som har skapt så sterk kritikk i utlandet. Italias rikeste mann og eier av et medieimperium uten sidestykke, vil uten problemer få mandat til å danne regjering.

Høyrekoalisjonen samlet i Frihetshjemmet har fått lavere prosentvis oppslutning enn håpet, men rent flertall i senatet og har all grunn til å forvente samme resultat i annetkammeret i nasjonalforsamlingen.

Berlusconis parti Forza Italia (Heia Italia) har økt fra 20 til 29,3 prosent og blitt Italias største parti — nesten dobbelt så stort som det nest største, Venstredemokratene (DS), på rundt 16,5 prosent.

Små velgerbevegelser De italienske valgreglene er uhyre kompliserte, og den nøyaktige fordelingen av mandatene kan ta tid. Hovedlinjene er likevel klare. Valgdeltakelsen på 81,2 er litt lavere enn ved siste valg, men går man under overflaten viser resultatet oppsiktsvekkende små forflytninger av velgerne.

Italienerne har ikke gått mann av huse for å stemme på Berlusconi. For høyre— og venstresiden i Italia er nesten like store som de var ved valget i 1996. Dersom Italia nå forbereder seg på et regjeringsskifte, skyldes dette først og fremst en ny alliansepolitikk. Det er med andre ord sammensetningen av koalisjonene som er endret og ikke så mye velgerne preferanse for høyre- eller venstresiden.

Seier innen rekkevidde I 1996 vant Oliventrealliansen fordi de hadde gått i allianse med gammelkommunistene i PRC og fordi høyrekoalisjonen verken hadde alliert seg med det fremmedfiendtlige partiet Lega Nord eller med det lille erklærte fascistpartiet, Den nasjonale flammen.

Klok av skade slo Berlusconi seg denne gang sammen med begge to. Oliventrealliansen derimot fikk denne gangen ikke til et samarbeid med PRC.. Krangel innad i alliansen gjorde også at den tidligere korrupsjonsdommeren Antonio Di Pietro stilte med en egen liste, Verdier for Italia. Di Pietros 3,9 prosent sies å komme fra Oliventrealliansens velgermasse.

Arturo Parisi fra Oliventrealliansen har derfor all grunn til å si at seieren var innen rekkevidde. For sentrumvenstresiden kunne ha vunnet dersom stemmene til gammelkommunistene og Di Pietro ikke var blitt spredd for alle vinder.

Kannibaler Innenfor hver av alliansene har det likevel skjedd en markant endring. Velgerne har favorisert partiet til de to frontfigurene på bekostning av de andre. Ikke bare partiet til Berlusconi, men også Margeritten, partiet til Oliventrealliansens statsministerkandidat Francesco Rutelli, har gjort det valg over 15 prosent. Sentrum i Olivenalliansen er dermed nå nesten jevnstort med ekskommunistene i Venstredemokratene (DS), noe som vil få store konsekvenser framover.

Valget viser i tillegg at personifiseringen av italiensk politikk er i full gang. En rekke kommentatorer mener at resultatet vil gi ny giv til debatten om å innføre direkte valg av statsministeren i Italia.

Det har vært stor interesse for hvor stor oppslutning det fremmedfiendtlige separatistpartiet Lega Nord. Partiet er mer enn halvert i forhold til siste valg og har falt fra 10,1 til rundt 4,2 prosent.

Verste valg noensinne Oliventrealliansen kunne på sin side ikke ta farvel på en verre måte. Avviklingen av valget er en skandale uten sidestykke i italiensk etterkrigshistorie. Den siste velgeren gikk ut fra stemmelokalet klokka fire om natten, seks timer etter at lokalet offisielt var stengt. Køer på en og to timer var normen, og mange ga opp. En eldre kvinne fikk hjerteslag og døde, mens politiet måtte flere steder settes inn for å stagge rasende og utslitte velgere i kø.

Hvor mange som ga opp å stemme vites ikke, heller ikke hvor mange tvilere som i siste øyeblikk stemte for høyresiden i protest. Og problemet skyldes ikke at valgdeltakelsen var overraskende høy.

Kaoset var nærmest annonsert på forhånd: I 1997 vedtok man å skjære ned antall stemmelokaler med en tredjedel fra 91.000 til 60.000, noe som har økt presset på hvert lokale. Flere steder ble det også avholdt lokalvalg, og i store byer som Roma og Napoli var det fem stemmesedler. Og stemmesedlene i Italia er store som lakener og svært kompliserte, noe som gjorde at tiden inne i valgboksen per velger ble lang. Men innenriksministeren Enzo Bianco har allerede fått sin straff. Han tapte i enmannskretsen i Catania hvor han selv har vært ordfører.