MORTEN RUNGE

Hvis jeg ser på ham, farer han sammen.

Men hvis jeg spør uten å se ham i øynene, vil han gjerne svare.

— Jeg er 35 år, nikker Mondas.

— Og ja, jeg er fisker.

Mondas har mistet datteren og båten sin i flodbølgen, og nå bor han i en flyktningleir i en skole tett ved byen Weligama sør på Sri Lanka.

Toppen av isfjellet

Lege og psykiater Enoka Wickremesingha fra Weligama sykehus er ikke i tvil om diagnosen.

— Han viser tydelige tegn på stress og depresjoner etter det han har sett, sier hun, når jeg konfronterer henne med Mondas' reaksjonsmønster.

— Hvis han ikke blir hjulpet i løpet av de neste ukene, kan han risikere aldri å komme seg over tragedien.

Og Mondas vil gjerne komme seg. Det er i det hele tatt mange ting han gjerne vil vende tilbake til.

Hjemmet sitt. Fisken sin. Familien sin.

Det bekrefter han i hvert fall med små nikk med hodet, mens han kryper sammen i noe som likner en fosterstilling på templets tregulv.

Mondas vet bare ikke helt hvor han skal begynne for å nå den drømmen.

— Veien til et normalt liv vil gå gjennom å forsøke å bearbeide det som har skjedd, sier Enoka og bekrefter at det i hver eneste flyktningleir er folk med Mondas' symptomer. Og vi har inntil videre kun sett toppen av isfjellet, mener hun.

32 psykiatere i hele landet

— Den slags sykdommer oppstår ofte først når de voldsomme begivenheter og den akutte fasen har kjølnet litt. De neste dagene vil vi se mange flere tilfeller av depresjoner, angst og posttraumatiske sykdommer, sier Enoka, og etterlyser det hun kaller psykologisk nødhjelp.

Den meldingen støttes av en rekke leger som henleder oppmerksomheten på at Sri Lanka kun har 32 profesjonelle psykiatere, og at det er behov for mange flere hvis landet skal unngå en mental krise.

Enoka mener imidlertid at den psykologiske nødhjelpen kan leveres av mennesker som ikke er utdannet innen psykologi eller psykiatri. De må bare snakket språket. Og være flinke til å lytte.

— Mange viser tegn på frykt når de hører bølgene bruse i nærheten. I virkeligheten kan man komme veldig langt i et behandlingsforløp ved bare å sitte og lytte og stille helt vanlige spørsmål. På den måten kan den traumatiserte få ut litt av stresset og sorgen i stedet for å la den tære innvendig, sier Enoka.

Og Mondas vil gjerne fortelle om sin sorg.

Bare ingen ser på ham.

TRAUMATISK: En kvinne skriker ut sin sorg på den ødelagte stranden i Karaitivu på Sri Lanka. Svært mange av de overlevende er sterkt traumatiserte. Men skal de enkelte landene imøtekomme behandlingsbehovet, må det gis psykologisk nødhjelp.<br/> FOTO: KIERAN DOHERTY, REUTERS