For 12 år siden marsjerte de tre generalene taktfast i spissen for sine tropper, enten det var de politiske i Det hvite hus eller de militære i og rundt Persiabukten, der Saddam Hussein utfordret den siviliserte verden med å okkupere Kuwait.

I dag har de tre generalene, Brent Scowcroft, Colin Powell og Norman Schwarzkopf, igjen funnet rytmen. Den-ne gang er det som skeptiske, modne menn som ikke er overbeviste om at det er klokt å sende troppene inn for å fjerne Saddam Hussein. Spesielt ikke hvis det skjer uten full støtte fra Sikkerhetsrådet.

Linjen i sanden

I 1990-91 hadde generalene klart definerte roller. Som presidentens sikkerhetspolitiske rådgiver var det i stor grad den nå pensjonerte general Brent Scowcroft som overbeviste George H.W. Bush om at han måtte trekke den berømte linjen i sanden.

Det var også generalen, som med sin spinkle figur og myke stemme minner mer om en ettertenksom professor enn en kampherdet general, som var med på å utforme en politisk strategi som sikret FNs støtte til å drive de irakiske troppene ut av Kuwait.

Den militære strategien ble deretter lagt av daværende hærsjef, general Colin Powell, etter at han først både offentlig og privat hadde motsatt seg å sende troppene sine i krig. Hærsjefen ga til slutt etter for sine politiske ledere og overbeviste til gjengjeld dem om at dersom de amerikanske styrkene skulle i krig, skulle det skje med overveldende maktbruk. Dermed kunne man både sikre en snarlig seier og begrense uunngåelige tap til et minimum.

Det ble general Norman Schwarzkopf som fikk i oppgave å sette denne såkalte Powell-doktrinen ut i livet. Han gjorde det på samme bombastiske vis som i tidligere operasjoner og demonstrerte hvor-for han hadde fått rykte på seg for å være like hardhendt som han var eminent.

Hyllet som helter

Etter den overveldende seieren tidlig i 1991 ble de tre generalene hyllet som helter. Siden har de kun hatt sporadisk kontakt, men mye tyder på at de har tatt felles lærdom av en krig, hvis suksess det senere er blitt satt spørsmålstegn ved.

General Scowcroft var den første som våget å gå imot George W. Bush, og det på en måte som fikk den politiske eliten til å gispe etter luft. Som sjef for presidentens etterretningsutvalg oppfordret den erfarne soldaten til å vise tilbakeholdenhet.

Scowcroft var ikke i tvil om at Saddam Hussein forsøkte å bli en trussel mot sine naboer i Midtøsten, men han advarte mot en invasjon av Irak fordi han mente det kunne skape kaos i området og dermed umuliggjøre krigen mot terror. Kritikken var like klar som den var overraskende. Scowcroft var ikke bare presidentens rådgiver på et så viktig felt som spionasje, men han var og er også en av den første president Bushs nærmeste venner.

Generalen har i årevis stått både president 41 og president 43 så nær at han betraktes som et av de mest innflytelsesrike medlemmene av Bush-klanen. Det forhindret ham imidlertid ikke i å tale sin unge sjef midt imot med en oppfordring om først å utkjempe krigen mot terror og dempe striden mellom israelere og palestinere. I stedet for å snakke om en snarlig krig burde USA sikre seg at FN presset Irak til å akseptere våpeninspektører som kunne utføre sitt arbeid uten først å underrette Bagdad om hvor de ville slå til. Rådet ble gitt tidlig i august, lenge før president Bush lot seg overtale av utenriksminister Powell til å legge veien innom Sikkerhetsrådet før det kunne bli snakk om en militær aksjon.

Forløpet ble akkurat slik Brent Scowcroft hadde skissert. Ni år etter at han fulgte sin sjef ut av Det hvite hus, demonstrerte den stillferdige mannen på ny sine politiske fingerferdigheter.

Styrket utenriksminister

Ingenting tyder på at utspillet var koordinert med en annen general, som i mellomtiden hadde byttet ut uniformen med den nålestripete dressen som er en del av diplomatenes standardutstyr. Der er imidlertid ingen tvil om at den uventete kritikken styrket utenriksminister Colin Powell da han dro til presidentens ranch i Texas for å overbevise Bush om at USA ikke kunne gå alene, men måtte sikre støtte fra FN.

Colin Powell har ikke uten stolthet fortalt hvordan han lykkes å få presidenten til å endre holdning. Selv om utenriksministeren, etter å ha blitt offer for et fransk-tysk bakholdsangrep, har skjerpet retorikken, er det fortsatt mange som anser ham for å være en skeptiker.

Når Powell i 1990 snakket imot en militær aksjon, skyldtes det ikke bare frykten for å få unge menn og kvinner tilbake i likposer. Generalen forutså at en krig med okkupasjon av Bagdad ville skape kaos i Midtøsten og dermed være uakseptabel både for amerikanerne og det internasjonale samfunn.

I utenriksdepartementet dreier en del av de uformelle samtalene seg om at sjefen også i dag er av samme oppfatning. Det kan hende at det bare er prat, men det er uansett med på å styrke usikkerheten om hva Powell egentlig føler om å sende amerikanske styrker i krig.

Både franske og tyske diplomater har i ly av anonymitet hevdet at den amerikanske utenriksministeren deler deres dype skepsis. Powell selv nøyer seg med å hevde at han ikke har endret holdning. Han har hele tiden ønsket diplomatisk innsats, men den skulle støttes av militær makt.

FN i ryggen...

For mange er utenriksministerens skjerpete retorikk ikke så mye et uttrykk for en holdningsendring som den er resultatet av en elementær strategisk overveielse. Når George W. Bush tilsynelatende har bestemt seg for å avvæpne Saddam Hussein med makt, kan ikke Colin Powell tillate seg å være ute av takt med sin president. Da ville han miste sin innflytelse.

Powell er ifølge flere medarbeidere mer overbevist enn noen gang om at et angrep mot Irak uten fransk, russisk og kinesisk støtte risikerer å sette Midtøsten i brann. Dersom en krig ikke kan unngås, bør den gjennomføres med FN i ryggen.

"Gi freden en sjanse"

General Norman Schwarzkopf, som kommanderte de amerikanske styrkene i Golfkrigen, er heller ikke begeistret for krigsplanene. Han ønsker å gi freden en sjanse, og mener at våpeninspeksjonene bør fullføres, uansett hvor lang tid det måtte ta.

— Jeg mener det er svært viktig at vi venter og ser hva inspektørene finner, og forhåpentligvis finner de noe avgjørende.

Generalen er også bekymret for det han anser som overmot i de amerikanske krigsplanene og enda mer over de om-kostningene en langvarig okkupasjon vil medføre.

Tanken på en Saddam Hussein utstyrt med masseødeleggelsesvåpen får det til å gå kaldt nedover ryggen på den 68 år gamle generalen, men han vil se klare bevis for at våpnene er der før han støtter en invasjon. Det er ikke noen hvem som helst som våger å anlegge en så kritisk holdning. Norman Schwarzkopf er 12 år etter Golfkrigen fortsatt en av USAs best kjente soldater, og bare hans daværende sjef og nåværende utenriksminister overgår hans berømmelse.

Schwarzkopf er dessuten, i likhet med Brent Scowcroft, en nær venn av Bush-familien, selv om hans kontakt med den nåværende presidenten er begrenset til noen få formelle begivenheter. Derimot er han jaktkamerat med den første president Bush og talte om militærproblemer på republikanernes landsmøte i 2000.

Generalen, som ble kjent som "Stormin' Norman", sier selv at han etter en vel overstått kamp mot prostatakreft og en kneoperasjon har hatt tid til å tenke. Respekten for Colin Powell er ikke til å ta feil av.

Mann av hæren

Forsvarsminister Donald Rumsfeld gjør ham derimot nervøs med sine krigerske og overmodige bemerkninger. "Han ser til tider ut til å nyte det", og det er ifølge Schwarzkopf en følelse som bør unngås når det gjelder krig.

Bak generalens skepsis sporer man også motsetningene mellom hæren, luftvåpenet og marinen, som er en del av forsvarets hverdag. For en mann fra hæren som Norman Schwarzkopf, er Donald Rumsfeld altfor begeistret for luftvåpenet og den avanserte teknologien og tar seg til gjengjeld altfor lite av den brutale virkeligheten en bakkekrig byr på.

Norman Schwarzkopf er ikke overbevist om at en invasjon av Irak blir fullt så rask og enkel som forsvarsministeren ser ut til å tro.

— At han tror at de kan klare det meste med et massivt angrep fra luften, og at hæren bare kommer inn for å rydde opp, er like skremmende som det er naivt.

Mannen som befridde Kuwait er enda mer bekymret over det han mener er manglende planlegging av hva som nødvendigvis må gjøres etter at Saddam Hussein er fjernet fra makten. Kanskje diskuteres det bak lukkete dører, men ingen har sagt noe om hvor mange styrker som skal stasjoneres i Irak og hvor lenge de skal være der.

— Jeg håper at vi har de nødvendige ressursene til å bli en okkupasjonsstyrke, for vi kommer til å marsjere rett inn i kaos, sa han.

Ingen kan være i tvil om at generalene Scowcroft og Powell er enige i den vurderingen.

Stiller seg bak

Også på et annet område er de tre erfarne mennene enige. De tilbakeviser kritiske påstander om at den første Golfkrigen ble avsluttet for raskt. Brent Scowcroft har i en bok han skrev sammen med sin sjef, påpekt at FNs mandat kun lød på frigjøring av Kuwait.

Colin Powell har i sine erindringer påpekt de samme begrensningene, og som Norman Schwarzkopf fastslår på sin karakteristiske måte: - Min oppgave var ganske enkelt å sparke Irak ut av Kuwait. Ikke noe mer.

Tolv år og to amerikanske presidenter senere sitter Saddam Hussein fortsatt ved makten og det amerikanske militæret gjør seg nok en gang klar til å invadere Irak. Ingen skal være i tvil om at de tre generalene vil stille seg bak sine soldater og deres president i det øyeblikk beslutningen er truffet. Inntil da tillater de seg hver på sin måte å påpeke at det hele kanskje ikke er fullt så enkelt som hevdet, og at krig alltid er en grusom ting.

STORMIN' NORMAN: I 1991 ledet han mer enn 700.000 allierte soldater som kastet irakiske styrker ut av Kuwait. Nå advarer Schwarzkopf mot ny krig mot Irak. ARKIVFOTO: ALEX WONG, EPA/SCANPIX