Mens verden snakker om Ségolène Royal, Hillary Clinton og Angela Merkel, har andre kvinner inntatt postene som noen av verdens mektigste kvinner i en annen markant, politisk stilling.

I USA, Storbritannia, Israel, Østerrike og 18 andre land har kvinner satt seg i sjefsstolen i utenriksdepartementer og er landenes diplomatiske ansikt utad. I dag er fire av 25 utenriksministere i EU kvinner, i 1993 var det ingen. Flere av disse kvinnene har allerede fått plass i historiebøkene, ikke bare på grunn av å være de første kvinnene på posten, men også på grunn av resultatene.

Kvinner med stor makt

Da det etter åtte års stillstand i 2005 endelig lyktes å få Russland til å anerkjenne Kyoto-avtalen ved Miljøkonferansen i Montreal, hyllet den daværende kanadiske miljøvernminister Stephane Dion briten Margaret Beckett — som nå er utenriksminister - for resultatet. Som forhandlingsleder hadde hun med stø hånd styrt mot målet og oppnådd et resultat.

Den amerikanske utenriksminister Condoleezza Rice var som sikkerhetsrådgiver for president George W. Bush i en avgjørende rolle i beslutningen om å gå til krig mot Irak. Siden hun ble utnevnt til minister i 2005, har hun styrket sin innflytelse ved å besøke ikke mindre enn 70 land, for hun foretrekker å møte og forhandle med politiske kolleger og statsoverhoder på tomannshånd.

Ikke overraskende pekte nyhetsmagasinet Forbes i to år ut Condoleezza Rice som den mektigste kvinnen i verden, det var til den tyske kansler Angela Merkel i 2006 fortrengte Rice til annenplassen. Den britiske utenriksminister Margaret Beckett har inntatt 29.-plassen på listen - 17 plasser bedre enn dronning Elizabeth.

— Virkelig, skal Margaret Beckett lett overraskende ha sagt da hun hørte nyheten.

Og plassen som den 40. mest innflytelsesrike kvinne i verden er tildelt den israelske utenriksministeren Tzipi Livni, som verden for alvor ble kjent med under Libanon-krigen mellom Israel og Hizbollah sommeren 2006. Det som kjennetegner disse tre kvinnene er at de enten har vært eller blir ansett for å være mulige kandidater til landets øverste embete som statsleder.

Margaret Beckett

Margaret Becketts muligheter i den retningen er kanskje over. Hun fylte 64 år for en måned siden, men hun har faktisk vært tettere på enn de fleste. Som nestleder i Labour rykket hun automatisk frem da partiets leder, John Smith, plutselig døde av et hjerteanfall i mai 1994. To måneder senere tapte hun imidlertid tittelen til Tony Blair, som siden flyttet inn i statsministerboligen i Downing Street 10. I lys av dette er det bemerkelsesverdig at hun i dag har et nært forhold til statsministeren og er én av fire statsråder som Blair har beholdt i hele sin regjeringsperiode.

— Hun tar tingene for det de er, og ikke for hva de kunne ha vært, noe som kan tilskrives at hun er en kvinne. Og så forstår hun å levere varen. Hun er et sikkert kort, forklarer en diplomat i utenriksdepartementet.

Man kan spekulere i om det er tilfeldig at hun deler navn med Storbritannias første kvinnelige statsminister, Margaret Thatcher. En italiensk avis utnevnte nylig Beckett til Storbritannias jernlady nummer to; sannsynligvis på grunn av hennes evne til å skjære rett inn til benet.

— Hun er skarp og fanger raskt essensen av et emne, sier en embetsmann.

Dette vil også kunne forklare hennes nære forhold til Condoleezza Rice, som er av samme kaliber. Det er ikke uvanlig at de to sammen bruker to-tre timer på en privat middag hvis den ene er i byen.

I tillegg til å være utenriksminister har Beckett også vært handelsminister, miljøvernminister og leder av Underhuset. Men selv en kvinne med stor makt må erfare at hun kan bli tatt ved nesen: Da en britisk komiker forrige helg ringte henne og utga seg for å være finansminister Gordon Brown, gikk hun på limpinnen og betrodde ham hvem hun mente var regjeringens svakeste ledd.

Condoleezza Rice

Condoleezza Rice - på folkemunne Condi - har også smakt den bitre siden av maktens sødme. Hun var en varm talskvinne for Irak-krigen, noe som gjorde henne til en kontroversiell figur. Mens Bushs popularitet når opptil anklene, har Rices nådd nye høyder etter at hun har flyttet inn i utenriksdepartementet.

Condi er på alle måter en gulljente og en ubetinget styrke for Bush. Ut over å være den gjesten som besøker presidentparet oftest, er hun den andre kvinnen på posten som utenriksminister etter Madeleine Albright, og således også den andre svarte amerikaner på posten etter Colin Powell, men den første svarte kvinnen i den profilerte stillingen og for øvrig første begge deler som presidentens sikkerhetsrådgiver.

Et godt signal til såvel kvinnelige som svarte velgere. At hun snakker fem språk flytende, er en talentfull pianist, er svært intelligent og synes å bli omtalt positivt av alle som kjenner henne, er et ekstra pluss. Redaktøren av det konservative magasinet National Review spådde henne en karriere som politisk rockestjerne da hun i 2001 ble en del av Bush-regjeringen. Viserektor Blacker fra hennes tidligere arbeidsplass Stanford University har sagt om henne at hun besitter en «intellektuell smidighet blandet med fløyelsmyk styrke».

Hun fikk som flere av sine statsrådskolleger sine første politiske erfaringer under Bush senior. Her ble hun hentet inn som sikkerhetsrådgiver i Sovjet-spørsmål. Da Bush presenterte henne for daværende sovjetleder Mikhail Gorbatsjov, var det med de svært smigrende ordene: «Dette er Condoleezza Rice, hun forteller meg alt jeg trenger å vite om Sovjet.»

Flere peker i dag på den 43-årige utenriksministeren som en opplagt presidentkandidat etter Bush, deriblant hans kone Laura Bush, den russiske presidenten Vladimir Putin og den australske statsminister John Howard, men det har Condoleezza Rice avvist. Atypisk, som hun er som politiker, har hun i stedet uttrykt ønske om å bli øverste sjef for den amerikanske fotballigaen NFL, men avslo da det kom til stykket.

Tzipi Livni

Det er gitt at Rices fem år eldre israelske kollega Tzipi Livni er mer tent på jobben som statsleder. Etter å ha blitt valgt inn i Knesset i 1999, ble hun første gang nevnt da Ariel Sharon falt om etter en voldsom hjerneblødning og ingen visste om den kontroversielle statsministeren ville komme seg.

I månedene forut for dette hadde Livni valgt å følge Sharon da han sprengte regjeringspartiet Likud og dannet Kadima. Da hun fra å være justisminister like etter ble utnevnt til utenriksminister, ble hun kalt en oppadstigende stjerne i The Washington Post, og hun er da også en av de mest populære statsrådene i landet i dag.

Internasjonalt markerte hun seg allerede etter tre måneder etter at hun ble utenriksminister. Hun er for øvrig den eneste kvinne etter Golda Meir - som senere ble statsminister - da hun som første israelske regjeringsmedlem noensinne skjelnet mellom palestinske angrep mot militære og sivile. Angrep på soldater kan ikke defineres som terrorisme, sa hun i det amerikanske tv-programmet Nightline i mars 2006. Men det var hennes rolle som Israels forhandler i FN under Libanon-krigen mellom Israel og Hizbollah siste sommer at hennes navn slo for alvor igjennom internasjonalt.

Noen sier at hun allerede i dag er svært nær å være den fungerende statsminister fremfor Ehud Olmert, som hun støttet, og hennes cv peker også i den retning. Siden 2001 har hun vært statsråd for regionalt samarbeid, landbruksminister, boligminister, integrasjonsminister, justisminister og i dag utenriksminister og visestatsminister.

Flere parlamentarikere

Bak tre av verdens mest markante utenriksministere står imidlertid hundrevis av andre kvinner klar. Ifølge opplysninger fra verdensparlamentenes fellesorganisasjon IPU, utgjorde kvinnelige politikere ved utgangen av 2005 16,3 prosent av alle parlamentsmedlemmer. Det er flere enn noensinne.

(Jyllands-Posten/Bergens Tidende)

Les i BT i morgen: Hillary Clinton, Ségolène Royal og Angela Merkel

LEONHARD FOEGER, REUTERS
JACQUES DEMARTHON, AP
Musadeq Sadeq, AP
DENNIS COOK, AP
SEBASTIEN PIRLET, EPA