«Med mindre noe uventet skjer med Hillary Clinton, vil hun bli demokratenes presidentkandidat neste år.» Variasjoner av denne setningen har dukket opp over alt i amerikanske medier den siste uken, etter at Hillary kunngjorde sitt kandidatur forrige søndag. Men hva om noe skjer? Hvem kan steppe inn da?

De som gjør det best på meningsmålingene utenom Clinton (67), er senator Elizabeth Warren og visepresident Joe Biden. Warren er en svært populær og progressiv politiker som har gått i bresjen i kampen for strengere regulering og kontroll av finansmarkedene. Hun er 65 år gammel. Visepresidenten er 73. Ingen av de to har gitt signaler om at de vil stille til valg. De to demokratiske lederne i Kongressen, Harry Reid i Senatet og Nancy Pelosi i Representantenes hus er begge 75.

Til tross for at Obama rykket inn i Det hvite hus som en ung og fremtidsrettet president, har dette ikke ført til at partiet har dyrket frem en ny generasjon talenter. Tvert imot snakkes det nå om «den sjokkerende svake reservebenken» partiet har. Noen kaller det en tapt generasjon.Her er noen av teoriene om hvorfor tomrommet bak Clinton er så stort:

1. Obama har ikke rekruttert

Barack Obama inspirerte horder av unge mennesker til å bli engasjert i valgkampene sine både i 2008 og 2012. Men svært få av disse har gått inn i politikken selv. I stedet har de valgt «konsulentjobber som betaler bedre,» ifølge The New York Times.

Obama har heller ikke gått aktivt inn for å løfte yngre, politiske talenter frem. Han har hatt et relativt svakt forhold til sine partifeller i kongressen og har gjennom hele sitt presidentskap blitt beskyldt for å være fjern og uinteressert i å involvere seg i det som skjer på Capitol Hill.

Heller ingen av dem Obama har hentet inn i regjering — bortsett fra Clinton, selvsagt - har vært mulige arvtakere.I tillegg har amerikansk politikk blitt sterkt polarisert gjennom Obamas presidentår. Det har gjort at mange lovende politikere, som kunne hatt nasjonal appell, har droppet ut av politikken. Det gjelder spesielt politikere fra vippestater.

2. Demokratene har tapt på delstatsnivå

Demokratene har koblet sammen en svært effektiv koalisjon av velgere på nasjonalt plan (kvinner, unge og minoriteter), blant annet ved hjelp av Obamas overlegne analytikere og dataeksperter. Flere av dem jobber nå for Hillary Clinton. Men på alle nivåer under presidentskapet har partiet blitt gruset av republikanerne.

Høyresiden har tatt over begge kamrene i kongressen, med spesielt store seire i mellomvalgene. De har dessuten sikret seg mange av guvernørene og store flertall i mange delstatskongresser. I Florida har de for eksempel to tredjedeler av setene.

Det gir republikanerne et sterkere politisk nettverk nedover i rekkene og gir bedre insentiver for å stille til valg for kandidater på delstatsnivå.

3. De er tvunget av det viktigste springbrettet

I forlengelsen av punkt 2 følger at demokratene har få guvernører å velge mellom som mulige kandidater. Dette er tradisjonelt det mest effektive springbrettet til Det hvite hus. Den mest profilerte og erfarne av guvernørene, Jerry Brown i California, er 76 år gammel. Andrew Cuomo i New York har vært plaget av personlige skandaler og er dermed uaktuell. Et lite håp i mørket for fremtiden er Maggie Hassan, den populære guvernøren i New Hampshire. Det er en liten delstat, men en viktig brikke i primærvalgene.

4. Skyggen av Hillary henger over

Onde tunger, for eksempel i den høyrevridde tabloiden The New York Post, hevder at Clinton-familien aktivt har gått inn for å kverke all potensiell motstand, for å unngå at noen skulle vippe henne av pinnen på Obama-vis.

Mer moderate analytikere og eksperter med et vennligere blikk på det demokratiske partiet mener det handler mer om tyngdekraft enn aktiv eliminering; Clinton-familien har et enormt nettverk som har sugd opp det meste og beste som finnes av ressurser, penger og potensial. Det har rett og slett ikke vært plass til andre fordi folk har vært så engasjert i en mulig president Hillary, mener de.

Andre mener at det også handler om perspektiv: Bill Clinton ble oppfattet som en skandaleplaget politiker fra en liten fattig stat, og få tok ham alvorlig før han begynte sin presidentkampanje, påpeker en kommentator.

5. Reagan-effekten har slått inn

Det vi ser nå i amerikansk politikk, er faktisk et resultat av Ronald Reagans hegemoni på åttitallet. Det er teorien til professor i historie Steven Conn ved Ohio State University. Reagan inspirerte en hel generasjon unge republikanere til å engasjere seg, på samme måte som John F. Kennedy inspirerte 68-ergenerasjonen på venstresiden (deriblant Clinton).

Med høyrevridningen fra Reagan vendte unge demokrater seg bort fra politikken, mener Conn. I tillegg har demokratene gjort lite for å verve nye medlemmer på landets universiteter, sier professoren.

Han trekker frem et skrekkeksempel fra hans eget universitet, Ohio State. Det er et av landets største universiteter i en av landets viktigste vippestater. Likevel hadde demokratene bare 30 registrerte medlemmer på skolen i 2004, da John Kerry tapte staten med mindre enn 100.000 stemmer, påpeker Conn.

6. Opprør og nytenkning har skjedd utenfor partiet

På høyresiden har Tea Party-bevegelsen skapt en revolusjon innad i partiet, og tvunget selv de mektigste i organisasjonen til å lytte til grasrota. De har også heiet frem uortodokse kandidater, riktignok av svært varierende kvalitet, men det har bidratt til å heve takhøyden og bredden i partiet betraktelig.

Tilsvarende bevegelser på venstresiden, for eksempel Occupy Wall Street, har skjedd utenfor demokratenes organisasjon. I tillegg har partiet i flere valgsykluser blitt utfordret fra venstre av den uavhengige kandidaten Ralph Nader. Selv om han bare tok en liten andel stemmer, tiltrakk han seg en god del av de yngste politiske talentene til sin organisasjon.