PER NYHOLM

Det stillferdige drama som onsdag begynte på Hradcin-borgen høyt over Praha, er i den avtroppende president Václav Havels ånd.

For så vidt kunne både scene og manuskript være skapt av Havel og er det vel i den forstand at åndsmennesket nå skal avløses av et maktmenneske, den ironiske, men også uunngåelige følge av tsjekkernes ikke alltid helhjertede kamp for å overvinne kommunismen og nærme seg det liberale samfunn.

Sviktende helse

Havel, den skarpsindige observatør, har for lengst bemerket at den staten som oppstod på en russisk styrt bolsjevismes ruiner i 1989, er mer kapitalistisk enn demokratisk — og at ganske mange av det tidligere regimes stormenn på ny innehar rollen som stormenn, om enn iført nye ideologisk klær.

Havel, som nå er 66 år, forble så godt som uendret på sin 13 år lange reise gjennom maktens landskap. Man kan anta at han er godt fornøyd med at han omsider legger et tyngende embete bak seg og kanskje finner krefter - tross sin svært dårlige helse - til å skrive enda en bok eller et skuespill eller en brevsamling om dette merkverdige at han, systemkritikeren, skulle bli et nytt systems øverste skikkelse og kritiker.

I Europas hjerte

At Tsjekkia - tidligere tiders Bøhmen - på ny befinner seg i hjertet av Europa, ikke bare geografisk, men også politisk og kulturelt, skyldes Havel, ikke de ofte skuffende hverdagspolitikere som omgav ham og konspirerte imot ham, og som nå slåss for å avløse ham. Kampen foregår i et parlament som Havel akter høyt, men hvis medlemmer han neppe gir mye for.

Mange av hans landsmenn vil dra et lettelsens sukk ved hans avgang. Her finnes enda en ironi i den havelske skjebne. Tsjekkerne beundrer ham og ser i ham en ny Jan Hus, nasjonens samvittighet, som brente på kjetterbålet i 1415. Selv foretrekker de fleste imidlertid å leve som Svejk, den av Jaroslav Hasek forevigede hundehandler og soldat.

I utlandet stiller sakene seg annerledes. Her er Havel omgitt av all tenkelig heder, dels fordi man føler en trang til å sone sine synder som ble begått da Sentral-Europa var okkupert av den nå forsvunne Sovjetunionen, dels og kanskje især fordi man ikke må leve under dikterpresidentens subtile, men ustanselige kritikk.

Men den utenlandske beundringen er av nyere dato. På midten av 80-årene spaserte Havel ut og inn av Ruzyne-fengslet. Vesten oppfattet den gang Havel som en fanatiker, som insisterte på petitesser som personlig frihet, det liberale folkestyre og rettsstaten, og hvis beundring for den av kommunistene oppfunnede verdensfred hadde sine snevre grenser.

Hederlig

Når Havel nå går av, er det som en av den europeiske kulturs og politikks store skikkelser i det forrige århundre. Mens andre fortapte seg i såkalt realpolitikk, holdt Havel fast i sammenhengen mellom moral og politikk. I Tsjekkia skal man lete lenge etter hans like. Statsgrunnleggeren etter første verdenskrig, Tomas Masaryk, kan komme på tale, men kommer ikke opp mot Havel når det gjelder intellektuell hederlighet. Resten - fra utenriksminister og senere president Edvard Benes til kommunister som Gottwald og Husak - er best tjent med å bli glemt.

Det var denne hederligheten som fikk dissidenten Havel til å erklære at han kunne forhandle med kommunistene, men ikke med de antatt borgerlige, som hadde forsøkt å varte dem opp. Han stanset også den i Vesten så oppreklamerte Alexander Dubcek, en forholdsvis frisinnet kommunist, i de avgjørende høstdager i 1989. Da den fredelige oppstand mot kommunistene nådde sitt høydepunkt hørte ropet: «Havel til borgen., Havel til borgen».

Slik ble det.

Diktets kvalitet

To ganger ble Havel valgt til Tsjekkoslovakias president, dernest to gange (i 1993 og 1998) til Tsjekkias president.

Hans mulige arvtagere etter første avstemningsrunde onsdag er senatspresident Petr Pithart som står Havel nær og tidligere statsminister Vaclav Klaus som står Havel fjernt.

Med en av de to herrers ankomst til Hradcin vil et kapittel i Europas nyeste historie - et kapittel som takket være Havel hadde diktets kvalitet - være skrevet til ende.