På en av de tradisjonelle tresengene med det imponerende, stramme tauverket, sitter vi, hedersgjestene. Den obligatoriske teen er for lengst servert oss på terrassen utenfor det beskjedne og renskurte huset hvor krøtter og mennesker bor vegg i vegg, og hvor solen varmer både gjester og vertskap denne formiddagen i Mela.

Husfruen, 28 år gamle Farouq Bibi, har nettopp fått plassert det dyrebare vannet fra den tredje turen hun har hatt til vannposten denne formiddagen på kjøkkenet. Kvinnenes dag begynner klokken halv seks om morgenen. Og riktignok gir de atten daglige turene til vannposten kvinnene sterke muskler og en staselig holdning, men det daglige slitet gjør dem også fort gamle.

Farouqs ansikt har allerede fått et drag av resignert trøtthet over seg.

Hennes historie er sørgelig. Hun er en fremmed, og vingestekket fugl, i Mela. Hun forteller om livet sitt.

Et liv uten fluktmulighet

Barndommen var lykkelig, i storbyen Karachi.

— Livet var godt. Jeg hadde fem søstre og to brødre. Vi hadde ikke spesielt god råd, men vi hadde det vi behøvde. Så skjedde ulykkene. Først døde min mor. Så min far. Jeg var seksten år gammel da en onkel overtok ansvaret for oss, og jeg hadde absolutt ingenting jeg skulle ha sagt da han giftet meg bort til en slektning av seg her i Mela. Jeg hadde verken sett mannen jeg måtte gifte meg med, eller landsbyen, før jeg kom hit til bryllupet mitt. Da var jeg 18 år gammel. Det var ikke slik som dette jeg tenkte livet mitt skulle bli, sier Farouq stille.

Nå, ti år og fire barn senere, oppsummerer hun livet sitt slik:

— Fra første stund mislikte jeg det stille og monotone livet i Mela. Jeg har alltid lengtet tilbake til Karachi og til familien min. Kvinnene i Mela begynner å hente vann når de er 11-12 år gamle jentunger. Jeg var 18 da jeg begynte med vannhentingen. Jeg husker jeg gråt av fortvilelse. Jeg klarte ikke å bære krukken på hodet uten å spille alt vannet. I dag kan jeg den kunsten, men jeg kjenner samme sorg i kroppen min som den gangen, selv om mannen min er både snill og arbeidsom, sier Farouq.

Et fyrverkeri

Vi har vært og sett på Farouqs stolthet, hennes lille buskap, to kalver og et par geiter som har stallen sin i et rom ved siden av kjøkkenet. Dyrene har tørr halm på gulvet og sin porsjon av det dyrebare vannet i rene skåler. De er velstelte og fornøyde.

Farouq byr gjestfritt på mer te, men tolken vår, Shabina Gulzar, skjærer bestemt igjennom.

— Nå er det nok., sier Shabina, på sitt perfekte engelsk.

— Vi har et stramt program. Vi må videre...

Shabina Gulzar er et 26 år gammelt fyrverkeri som snakker ustoppelig i mobiltelefonen samtidig som hun gir ordrer i de flest retninger.

Shabina er også en fjelljente fra Kashmir, men langt fra noe typisk eksemplar av den sorten.

Shabina kommer fra en etter forholdene velstående familie. Hennes bestefar var jordeier. Dessuten er Shabina åpenbart velsignet med en svært lite typisk pappa. Det var han som oppmuntret sin lærerdatter, med mastergrad i engelsk, å satse på politikken.

Det har Shabina gjort. Hun ble med et overveldende flertall valgt inn til en fast kvinneplass i fylkesstyret. Fra jordskjelvet rammet Kashmir har hun dessuten jobbet intenst med hjelpearbeidet som er igangsatt. Shabinas politiske ambisjoner er like høye som stemmenivået hennes når hun gir sine beskjeder - også til sin nærmeste sjef, den rolige og sympatiske unge Saqib Ali.

De to utgjør et idealistisk, hardtarbeidende og ubestikkelig par som har vunnet stor respekt blant de nødlidende i sitt distrikt som er Abbottobad.

Mye tyder på at Shabina og Saqib trives så godt i hverandres selskap at de burde ha vært på god vei i bryllupsplanleggingen nå. Men her er det mange kabaler som skal gå opp før de kan få hverandre. Shabina vil aldri bli en helt vanlig pakistansk kone. Hun vil aldri gi opp sine politiske ambisjoner.

— Kanskje du blir president en dag?

— Ja, kanskje det, ler Shabina og Saqib hører på, med skrekkblandet fryd.

For riktignok er han en klok og trygg 27 år gammel mann, men en kvinne som Shabina er en håndfull. Dessuten er hun fra fjellene, han fra lavlandet, en allianse som ikke blir bifalt av familiene.

Saqib må slåss for å kunne få Shabina.

— Men jeg tror det blir oss. Jeg skal si fra. Du skal få invitasjon til bryllupet, sier Shabina optimistisk.

Krydret matkunst

Det er begynt å mørkne og det er kaldt og surt i fjellene.

Shabina har tatt oss med hjem til huset sitt som ligger ruvende på toppen av en haug med en storslått utsikt foran seg.

Shabinas familie har laget dette feriehuset på sine forfedres jord.

Selv om huset er komfortabelt er det kaldt, voldsomt kaldt. Alle dører står åpne hele tiden. I stuen er det fyrt opp på tradisjonelt vis i en sinkbøtte. Det oser friskt rundt ildstedet. Shabinas små, frosne nevøer og nieser står hutrende tett inntil ilden.

Ute på et knøttlite kjøkken regjerer Shabinas tante, Sadiq Jan.

Sadiq har vært en vakker kvinne. Nå står hun med rennende nese og blussende feberkinn over grytene. Sadiq er en kunstner på kjøkkenet. På mirakuløst vis tryller hun frem enorme måltider, velsmakende, perfekt krydrede kyllingretter og fersk, løvtynt brød.

— Jeg har alltid hatt så lyst til å reise, til å oppleve andre land, treffe nye mennesker, sier Sadiq.

— Men sånn blir det nok aldri. Jeg har knapt vært borte utenfor landsbyen min, sier hun bedrøvet mens hun finner frem en smaksskje til meg.

— Hva synes du? Kanskje skulle jeg hatt litt mer løk i likevel?

Fanget i vold og misbruk

Fjellene er forlatt. På programmet neste dag står besøk i en av de mange leirene som ble opprettet etter jordskjelvet.

— Jeg kan vise dere rundt, sier kvinnen vi bare ser de skinnende, klare øynene til bak sjalet.

Hun presenterer seg som mrs. Tahira og hun skal vise seg å være nok en av disse tøffe kvinnene som bærer sine byrder med stoisk ro.

Tahira er 45 år gammel.

Hun har sluppet fra jordskjelvet uten å miste noen av sine. Nå vil hun takke Allah ved å tjene folket i leirene.

Hun har startet en skole for de gamle kvinnene i leiren.

— De kom hit som analfabeter. Nå kan mange av dem lese og skrive, forteller Tahira stolt.

Hun drar oss omkring. Viser frem moskeen, lar oss hilse på folk. Hun stønner under sjalet for det er blitt varmere og formen hennes kunne vært bedre, sier hun.

Men det er først mot slutten av dagen sannheten om hennes liv kommer frem.

Tahira ble tvangsgiftet med en mye eldre, svært religiøs mann, forteller hun.

Sammen har de fått fem barn. To av sønnene deres er blinde.

— Men barna mine får utdannelse og de er flinke. Takk Gud, sier Tahira.

Så viser hun meg blåmerker på halsen.

— Min mann slår meg hele tiden, sier hun.

— Jeg er ofte redd for livet mitt, tilføyer hun.

— Har du aldri tenkt på å forlate ham, spør jeg, men hun ser bare undrende på meg.

— En troende kvinne som meg kan ikke bare forlate sin mann, sier hun før hun blir ropt på av medsøstre i et av teltene.

De trenger Tahiras hjelp.

Den er hun klar til å gi dem, i takknemlighet over at Allah sparte livet hennes, den morgenen 8. oktober i fjor da jorden revnet...

ODDLEIV APNESETH
ODDLEIV APNESETH