SVEN EGIL OMDAL

MANGE JOURNALISTER har forlatt Bagdad den siste uken. Men noen blir.

De skutter seg mot bombene fra Bush. De overhører propagandaen fra Hussein. De blir beskyldt av den britiske innenriksminister for å «oppholde seg bak fiendens linjer». De ser kolleger bli arrestert av irakisk politi og vet at deres navn når som helst kan dukke opp på listen over drepte eller sårete pressefolk.

Likevel blir de. De rigger opp satellittelefonene og sender sine rapporter om nye lidelser, om enda større smerte, om en krig som du ikke får se bilder av på skjermene i Doha.

JEG HAR SAMMENLIKNET rapportene fra to av dem, dag for dag. Den ene, Åsne Seierstad, er i ferd med å bli en journalistisk legende i ung alder. Den andre, Robert Fisk, har vært det lenge.

De går og vasser i den samme djevelskapen. De fakta og de skildringer de sender hjem er forbløffende like. Men Åsne Seierstad holder seg strengt til tradisjonen i de avisene hun skriver for, hun er forsiktig med konklusjonene og tilbakeholden med anklagene. Robert Fisk er rasende — og lar leserne få del i raseriet.

Åsne Seierstad er en slags journalistisk grossist fra rommet sitt på Hotel Palestine i sentrum av Bagdad. Hun leverer daglige innslag til norsk, svensk og dansk fjernsyn og radio. I tillegg skriver hun for syv europeiske aviser. I Norge bringer Aftenposten hennes daglige reportasjer. De er mye sterkere enn de fleste fjernsynsinnslagene hun lager. I spaltene får hun bedre plass til å vise de underlige restene av dagligliv som ennå finnes i den beleirede byen. Der kan hun også beskrive helvetesscenene som utspiller seg når bombene treffer sivile områder.

«En ny rakett kommer susende, smeller i bakken og sender sine dødelige splinter i alle retninger. 22-åringen faller i bakken og skriker, det ene beinet hans er blitt til blodige kjøttslintrer, det andre fylles av splinter... Skrikene skjærer gjennom luften. Blod renner ned i sanden på veien og fortauene. De som kan, reiser seg», skriver hun fra markedsplassen i al-Shaab.

ROBERT FISK er utsendt for den britiske avisen The Independent. Hans artikler fra Midtøsten har lenge sirkulert over hele verden. Fra onsdag denne uken har Klassekampen norsk enerett til hans rapporter fra krigen. De er skrevet i en stil som er vanlig i britisk presse, men uvanlig i norske aviser. Fisk er ikke engang tilnærmet distansert når han skriver om angrepet mot al-Shaab: «Det var en skjensel, en obskønitet. Den avkuttete hånden på metalldøren, myren av blod og gjørme tvers over veien, de menneskelige hjernene inne i garasjen, de forkullete skjelettrestene av en irakisk mor og hennes tre små barn i den ennå rykende bilen deres.»

Seierstad plasserer ikke skylden noe sted. Hun registrerer bare at de hun snakker med, ikke er i tvil om at det er amerikanernes verk. Fisk er uten forbehold: «To raketter fra et amerikansk fly drepte dem alle sammen - etter mine beregninger mer enn 20 irakiske sivile, revet i småbiter før de kunne bli «frigjort» av den nasjonen som ødela livene deres.»

På «rolige» dager er reportasjene deres underlig samstemte. De forteller begge at krigen så langt ser ut til å ha samlet irakerne - også shiamuslimene - mot USA, i stedet for å mane dem til oppstand mot Saddam Hussein. De er begge sterkt kritiske til alt den irakiske regjering foretar seg, og de skildrer med nærhet og innlevelse livet til den ordinære iraker, som risikerer å bli frigjort inn i døden.

Men Robert Fisk er en mer erfaren og oppsøkende kritisk journalist enn Åsne Seierstad. Hun er øyenvitnet der hvor han gjerne går inn i etterforskerens rolle. Etter det andre angrepet mot et av Bagdads markeder, i Shu'ale denne gang, fnøs han av amerikanerne og britenes forsøk på å legge skylden på irakisk antiluftskyts. Han beskriver en skadet tre år gammel gutt i en blodpøl på en skitten seng i et sykehus uten datamaskiner og med bare den mest primitive røntgenmaskin. «Men raketten var styrt av datamaskiner og en vital del av brenselstanken var datakodet. Det kan lett bekreftes og sjekkes av amerikanerne - hvis de velger å gjøre det.» Fisk oppga koden på rakettdelen til MFR 962 14 09. The Independent sporet nummeret til Raytheon-fabrikken i Texas som lager Harm-rakettene, med et dødelig innhold av tusenvis av aluminiumsbiter.

VED Å GJØRE Robert Fisks artikler tilgjengelige for et større norsk publikum enn de som hittil har lest dem på nettet, utvider Klassekampen vår kunnskap om at krigens egentlige kostnader ikke er de 75 milliarder dollar som George Bush har bedt om. Sammen med Åsne Seierstad er han med på å skrive hull i forsvarsverkene av seierspropaganda rundt Pentagon og Central Command i Doha. Det er kanskje ikke så vanlig å lese både Aftenposten og Klassekampen, men i disse dager er kombinasjonen sterkt å anbefale.

Stavanger Aftenblad/Bergens Tidende