Det er 50 år siden hans bror valgte kommunistenes side og utløste et helvete for familien.

Kim møter oss smilende ved inngangsporten. Kledd i dressjakke og slips. Han tar oss med gjennom en velstelt hage, en vakker, grønn, liten oase i multimillionbyen Seoul.

Vi går forbi fugleburene, og må være forsiktige så vi ikke tråkker på den knøttlille hunden. 70-åringen og hans yngste sønn bor alene i det koselige middelklassehuset, konen bor med den eldste sønnen i Brasil. Hun har flyktet fra smogen i Seoul.

På et bord ved siden av tv-en står et bilde av en smilende eldre mann. På veggen henger flere bilder, av en strålende Kim Dong-Man, en glad eldre mann ved hans side og fire blide, eldre damer.

— Det er broren min, og søstrene mine, sier Dong-Man.

— Jeg står opp hver dag klokken fire, og det første jeg ser på er et bilde av min bror, forteller han.

Det er 1948, og tre år siden 2. verdenskrig tok slutt og Korea ble frigjort etter 35 års brutal japansk okkupasjon. Landet er delt i to etter enighet mellom stormaktene Sovjet og USA, i et kommunistisk regime i nord og et kapitalistisk i sør. Den 25 år gamle studenten Kim Dong-Jin gripes av marxismen og dømmes til ti års fengsel, broren Kim Dong-Man jobber som verkstedarbeider. 25. juni 1950 går Nord-Korea til krig, Dong-Jin kommer seg senere ut av fengselet og flykter nordover.

— 25. september 1950 var siste dag jeg så ham, sier Kim Dong-Man.

Kim leter frem flere videokassetter. Vi setter oss på gulvet i stuen og lyset blir slått av.

Brorens valg fikk tragiske følger for Kim Dong-Man og resten av familien. Han, foreldrene og de fire søstrene ble alle fengslet og stemplet som kommunister. De ble fratatt hus og eiendeler og måtte leve med skammen i det sterkt antikommunistiske Sør-Korea.

— Min far døde i fengselet etter bare ett år, forteller Kim Dong-Man stille.

I nord ble broren Kim Dong-Jin mottatt som en helt, slik alle som kom fra sør og valgte nord ble det. Han fikk sjansen til å gjøre karriere etter krigen, ta høy utdanning og var en lojal kommunist.

Men hvordan det gikk med familien i sør, ante Kim Dong-Jin ikke noe om. Han var låst bak frontlinjen etter en reise uten returbillett fra det rødglødende nord.

I sør flyktet Kim Dong-Man sørover til Pusan, for å slippe unna krigshandlingene. Han fikk aldri tatt den utdannelsen han ønsket, men jobbet seg opp fra verkstedarbeider til verkstedeier. Som eneste mann i familien måtte han ta seg av de andre.

Ingen visste hvordan det gikk med storebror, atskillelsen var total.

— Jeg gav søstrene mine penger til utdannelse, forteller Dong-Man.

— Min mor bar bildet av sin eldste sønn helt til sin død i 1992. Hun ville gravlegges nær grensen, slik at hun kom nærmest mulig sønnen på den andre siden. Og vi har satt av en gravplass til ham også.

Ingen bærer nag til ham. Ikke i dag. Tiden har fjernet bitterheten.

— Tilgivelse? Jeg kan ikke bruke det ordet, han er jo min bror!

15. juni 2000. Sør-Koreas president Kim Dae-Jung og formann Kim Jung-Il omfavner hverandre i et historisk øyeblikk. Kim Dae-Jungs solskinnspolitikk starter en forsiktig gjenforeningsprosess, som blant annet resulterer i enighet om familiegjenforeninger på begge sider av bambusteppet. 10 millioner koreanere har vært atskilt fra sine familier i 50 år. Den 15. august, på 55-årsdagen etter frigjøringen fra Japan, gjenforenes familier i Seoul og Pyongyang.

Brødrene Kim var blant de heldige utvalgte som fikk møte hverandre. 300 familier på hver side fikk sjansen i tre gjenforeningsrunder. I nord håndplukket man kandidater som var lojale mot regimet, i sør ble familiene plukket ut ved datalotteri.

Kim Dong-Man fikk sjokket servert foran tv-en 16. juli i fjor.

Det er dønn stille i stuen. Videoscenene er ufattelig gripende, de hugger tak i oss, rister følelsene våre. Vi har sett noen av bildene fra familiegjenforeningene før, lest bruddstykker av historiene.

De gikk verden rundt og rørte millioner av mennesker, men nå sitter vi på gulvet ved siden av en mann som fikk se sin bror igjen etter 50 års atskillelse.

Det gjør reprisen så mye sterkere. Og ingen har spurt hvordan familiene har det, ett år etter den gripende gjenforeningen.

Den skjer på et hotell i Seoul. Kim Dong-Man holder opp plakater med bilder av seg selv og sin bror Dong-Jin. De får øye på hverandre, de henger rundt halsen på hverandre, de er oppløst i tårer. Av glede, lengsel, smerte, sjokk. De utveksler gaver, et lass av gaver begge veier. Fra broren i sør kommer medisiner, fra nord familiebilder, små glimt bak den kalde krigens siste skanse.

— Jeg måtte fortelle ham hva som hadde skjedd med resten av familien da han forsvant nordover, det var ikke lett for ham å takle det, han gråt og gråt, sier Kim Dong-Man om brorens reaksjon på den grusomme historien.

Ett år og nær fire måneder etter gjenforeningen er ikke smerten blitt mindre, eller savnet borte hos Kim Dong-Man. Tvert imot.

— Jeg er lei meg, vi fikk i realiteten ikke mer enn to timer sammen. Vi holdt rundt hverandre, snakket ikke om jobb eller sånne ting. Det var ikke tid til det. Det var bankett, måltider, utflukter og styr i offisiell regi. Når andre familier skal gjenforenes i fremtiden, må de kutte ut alt dette og heller la familiene få tid for seg selv, hjemme hos hverandre, sier Kim Dong-Man.

På skjermen topper dramaet seg. Det er tid for avskjed. Kim Dong-Jin ser trist ut der han sitter i bussen på vei ut til flyplassen i Seoul og vinker til sin bror. På vei tilbake til Pyongyang, hovedstaden i nord.

Bambusteppet går ned.

To timer solskinn var alt de to brødrene fikk. - Det siste jeg sa til min bror var «ha et godt liv og ta vare på deg selv og din familie.» Kim Dong-Man smiler. Men bare med munnen.

— Min bror takket meg for at jeg har tatt vare på familien vår i 50 år, og han takket sin leder, Kim Jong-Il for at han hadde fått denne sjansen.

Møtet med broren gav svar og startet drømmer. Men gjenforeningen bærer også paradokser i seg. Møtet gav mer næring til de dype lengslene, til det inderlige ønsket om å få være sammen igjen, en familie, ett folk, at 50 års smerte og uvisshet fikk være nok.

— Jeg har foreslått at vi kan reise en stor bygning på grensen, der familier og slektninger fra hver side kan treffes hyppig, sier lillebror Kim.

Han vet at det er et drømmeslott inne i hans eget hode. Men han har i alle fall videoene, bildene, inntrykkene, minnene.

— Det jeg ønsker meg mest her i livet, er at folk kan bevege seg fritt mellom landene, sier han. I dag kan ingen sør- eller nordkoreanere ha kontakt, uten at de skjer i statlig eller offisiell regi. De kan ikke ringe hverandre, ikke sende e-post, ikke sende brev. Bambusteppet er ugjennomtrengelig.

2001. Gjenforeningsprosessen mellom Sør- og Nord har vekslet mellom museskritt og stillstand, fra solskinn til oppholdsvær siden President Kim Dae-Jung fikk fredsprisen desember 2000. Presidentskiftet i USA, terrorkrigen og en røffere tone fra George W. Bush har ikke gjort klimaet bedre, og på hjemmebane har fredsprisvinneren fått kritikk snarere enn hyllest. Fra opposisjonssiden uttales det at solskinnspolitikken bare har varmet Nord-Koreas formann Kim Jong-IL, ikke folket i nord. Gjenforeninger blir annonsert og siden avlyst av Nord-Korea, 400.000 tonn nødhjelp og mat holdes tilbake fra sør. Og i høst topper det hele seg med skyteepisoder på grensen.

Kim Dong-Man har ingen illusjoner om en snarlig gjenforening, intet håp om hans smerte skal forsvinne.

— Vi må nok være tålmodige og huske at landet har vært delt siden 2. verdenskrig. For å få til en gjenforening, må Nord-Koreas økonomi bedres. Og der har både Sør-Korea og resten av verden et ansvar. Når barnet sulter, blir det sint, påpeker den pensjonerte verkstedeieren.

Han er blitt mer ydmyk overfor Nord-Korea og dets leder etter gjenforeningen med broren i fjor. Han tror Kim Dae-Jungs etterfølgere vil følge en gjenforeningskurs. Men samtidig er han redd president George W. Bush sin røffe fremtoning.

— Politisk er Nord-Korea svært tøffe, de er ærekjære og stolte, men det må ikke stoppe oss eller vesten i å ta initiativ overfor dem, handle med dem, hjelpe dem, snakke med dem. Og det er dumt av George W. Bush å kalle Nord-Korea en terroristnasjon, han bør velge en mer diplomatisk linje for ikke å ødelegge forhandlingsklimaet.

Kim Dong-Man slår av videoen, og henter noen konvolutter med bilder. Familiebilder fra Nord-Korea. Av broren, svigerinnen, niesene. Han vet at sjansen for å få se dem i live før han dør, er heller liten. En gjenforening og et nytt møte kan ta ti år og det kan ta 20 år.

Kim Dong-Man vender seg mot oss.

— Jeg får neppe se min bror igjen. Hvis dere noen gang får en sjanse til å reise inn i Nord-Korea, så ta kontakt med min bror. Oppsøk ham, hvis det er mulig, lov meg det, ber Kim.

BARE VIDEOBILDER TILBAKE: Kim Dong-Man ber oss ta kontakt med broren, hvis vi noen gang reiser til Nord-Korea.
RUNE SÆVIG