ATLE M. SKJÆRSTAD

Det er mange som føler behov for å gjemme seg bak andre etter «listekaoset» i forbindelse med monsterbølgen i Sørøst-Asia.

SELVSAGT SKAL vi glede oss over at tallene på norske omkomne og savnete er langt lavere enn de illevarslende meldingene i forrige uke, men det er ingen grunn til å glemme at kilden for nyttårsdagens katastrofemelding om at så mange som tusen nordmenn kunne ha blitt tatt av flodbølgen — de fleste lykkelig ferierende i Thailand - kom fra statsministeren selv.

I går kveld så jeg statsministeren forsvare seg hos Pål T. Jørgensen i TV2s «Tabloid» med at han ikke gjorde annet enn å besvare et journalistspørsmål om han (fritt sitert) «ville utelukke at tallet på omkomne kunne komme opp i tusen».

Statsministeren ville ikke - slik jeg husker fjernsynsinnslaget - utelukke dette.

Bondevik kunne, som andre, benyttet seg av privilegiet å si «Ingen kommentar», eller «Det er en spekulasjon som jeg ikke finner grunnlag for å si noe om nå».

Men han ville ikke - av uviss grunn - utelukke.

Til tross for at han sannsynligvis var klar over både mangler og svakheter ved de taps- og savnetlister som myndighetsapparatet - Utenriksdepartementet - opererte med.

EN AV KONKLUSJONENE til Sårbarhetsutvalget, ledet av tidligere statsminister Kåre Willoch, var at sårbarheten i (norsk) kritisk infrastruktur er alvorlig, særlig når det gjelder informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Det var daværende statsminister Kjell Magne Bondevik som i september 1999 nedsatte Sårbarhetsutvalget. Parlamentarisk leder Kjell Magne Bondevik (KrF) uttalte seg rosende om utvalgets innstilling da den forelå i juli året etter.

Nå var det neppe katastrofer av den type vi har opplevd i Asia utvalget først og fremst hadde under lupen, mer dreiet det seg om direkte angrep mot Norge og norske interesser. Men innstillingen inneholder et tankevekkende avsnitt om informasjonsberedskap som få - om noen - av den siste ukens aktører kan ha lest eller lagt seg på minnet.

UTENRIKSDEPARTEMENTET tok ansvar raskt da det ble klart at flodbølgen hadde ført til en katastrofe de færreste kunne forestille seg. Blant krisemannskapene i aktivitet i departementet kunne gjenkjennes noen av utenrikstjenestens mest kompetente aktører.

Så kan man spørre etter hvert som meldingene om dobbeltføringer av savnetmeldinger, navneforvirring, manglende imøtekommenhet overfor mennesker som kontaktet departementet, m.m. strømmer på, og tallet på savnede er mer enn halvert i timene etter at KRIPOS-listen ble offentliggjort mandag middag; hvor var krisehåndteringskompetansen?

Utenriksminister Jan Petersen, og andre av departementets talspersoner, vil ikke innrømme at det er gjort feil. At arbeidet ikke er gjort godt nok.

Men når det er opplysninger som peker i retning av at lister over savnede er ført etter et slags løsbladsystem, og at listene ikke er avstemt i et enkelt og lett tilgjengelig dataprogram, er dette god nok grunn til å hevde at det må ha vært kaotisk også i norsk katastrofeberedskaps sentrum.

Med henvisning til Sårbarhetsutvalgets innstilling, er det ikke første gang at dette skjer på myndighetsplan.

Og dersom bare noen av påstandene om Utenriksdepartementet er feilaktige, så viser erfaringene fra den siste uken at departementet ikke har hatt noen informasjonsberedskap for å tilbakevise påstandene på en slik måte at de står til troende.

Det bidrar ikke akkurat til å styrke troverdigheten til offentlig informasjon i slike saker.

Igjen kan det være på sin plass å minne om Sårbarhetsutvalgets konklusjon og anbefaling i kapittel 16:

«Målet med den informasjon som statlige virksomheter gir i forbindelse med kriser er at den skal bidra til at alle aktører i krisen, mediene og befolkningen for øvrig, får et så riktig og oppdatert bilde av hendelsen som mulig. Kriseinformasjonen skal på den måten gi en best mulig forståelse av situasjonen og dens ulike konsekvenser, slik at aktørene i krisen og den enkelte berørte settes best mulig i stand til å treffe beslutninger på de områder en har ansvar for eller som påvirker en selv på annen måte. Utvalget mener at offentlige myndigheter i tillegg må ta et spesielt ansvar for å tilrettelegge informasjon for grupper med spesielle behov».