Noen lot vekkerklokken kime og valgte en time ekstra i sengen. Andre byttet fly i siste liten. Noen ble stående i kø på flyplassen. Nå spør de seg: Hvorfor overlevde jeg, mens så mange andre døde? Noen føler seg skyldige. De fleste er bare overlykkelige over å være i live.

Tettere på livet

30-årige Jason Kerben er en av dem som skulle vært om bord i American Airlines flight 77 til Los Angeles tirsdag 11. september. Siden konen nylig var blitt gravid, ombestemte advokaten seg i siste liten. Kanskje de heller skulle kombinere business-turen med en miniferie i Los Angeles? Kerben hadde jo mange bonuspoeng til gode hos et annet flyselskap.

— La dette bli den siste ferien oss to sammen før vi får vårt andre barn, sa han til konen. Da katastrofeflyet krasjet inn i Pentagon tirsdag, stod Kerben og hans kone på flyplassen og ventet på et US Airways-fly.

— Jeg er bare glad jeg er i live. Mer enn noen gang setter jeg pris på tiden sammen med datteren og konen min. Jeg holder dem litt tettere inntil meg, sier han stille til Washington Post.

Reddet av katastrofe

Pentagon-medarbeideren Dick Reed var centimetre fra en sikker død. Bare sekunder før det kaprede passasjerflyet forvandlet det militære hovedkvarteret til et inferno, forlot han kontoret sitt.

Reed hørte noe hadde skjedd i New York. Nå var han på jakt etter et tv-apparat. Reed ble reddet fra katastrofen av en annen katastrofe. Ute i gangen, hørte han et voldsomt smell. Kontoret ble knust: Taket ga etter, veggene ble presset inn og vinduet eksploderte.

— Jeg vet ikke hvorfor jeg er i live, innrømmer forsvarsøkonomen med bristende stemme.

— Jeg vet ikke om jeg føler meg skyldig. Jeg føler meg heldig. Det er mennesker døde som ikke fortjente det noe mer enn meg, legger han forsiktig til.

Velsignet

Flyvertinnen Dannye Ivey bor i Wien sammen med mann og to barn. American Airlines tirsdagsrute mellom Washington og Los Angeles er hennes faste. Av en eller annen grunn ble hun likevel satt opp på mandagsflyet. Ivey ba to kolleger om å bytte vakt, men de kunne ikke. Dermed satt hun på hotellrommet sitt i Los Angeles og så katastrofen direkte på tv.

— Jeg føler ikke skyld. Min tro har overbevist meg at Gud lot meg være igjen her for å være sammen med barna. Jeg føler en intens sorg. Samtidig kjenner jeg meg utrolig velsignet, forteller hun til Washington Post.

- Stakkars mamma

38 år gamle Dov Schwartz hadde hastverk. Informasjonsrådgiveren i Pentagon forsov seg, og toget hans var forsinket. I Pentagon satt kollegene og ventet i et møterom.

— Jeg så på klokka og tenkte at nå kommer sjefen til å drepe meg, forteller han.

Like etter kom meldingen over høyttaleranlegget på toget: Pentagon var rammet av et terrorangrep. To av Schwartz kolleger ble skadet.

Dramatikken var likevel ikke over. 38-åringens bror jobbet et lite kvartal unna World Trade Center i New York. Familien fikk ikke tak i han før langt på kveld.

— Stakkars mamma hjemme i Baltimore. Vi er veldig takknemlige, sier Schwartz.

Fødsel reddet liv

Høygravide Kelly Rowlands foreldre jobbet i Pentagon, og skulle etter planen være på kontoret hele tirsdagen.

Men babyen i magen hadde andre planer. På morgenen ringte Rowlands mann hennes foreldre med det glade budskapet: Ett nytt barnebarn var på vei.

De stolte besteforeldrene lot Pentagon være Pentagon og stormet til sykehuset. Like etterpå ankom lille Melanie Anne verden, samtidig som terroren lamslo USA.

— Det er som et mirakel, slår den nybakte moren fast. Det er slike små mirakler amerikanerne trenger nå.

MIRAKLER: Tilfeldigheter gjorde at mange ikke var på jobb i Pentagon katastrofedagen.