METTE RISA

Det var bare minutter igjen før jeg skulle få mitt første møte med den i s lamske republikk, Iran. Med tildekket hode.

To måneder tidligere hadde jeg hørt at en venninne skulle på påskeferie til Iran.

— Hvorfor vil du på ferie til et land der du må gå med slør? lurte jeg på da. Og så var jeg plutselig på vei dit selv. For jeg vil helst se Iran før USA bestemmer seg for å «demokratisere» landet. Se hvordan det egentlig er, i landet amerikanerne er så redde for.

Så der satt jeg på flyet, med nytt skjerf i vesken, etter utallige prøvinger foran speilet for å finne ut hvordan jeg skulle ha det for ikke å vise noe av håret.

Bare for å finne ut at kunsten var ikke å skjule alt håret under sjalet.

Kunsten var å vise så mye hår som mulig, uten egentlig å vise det.

For Iran var ikke som jeg forventet. Det var ikke bare kvinner i den heldekkende svarte chadoren, hvor kun ansikt, hender og føtter vises. Det var vel så mange som gikk med siste mote i sko og klær, og med mye sminke. Men selvsagt ingen utringninger. I alle fall ikke utenfor husets vegger.

For her hjemme tar jeg gjerne på meg sminke hvis jeg skal ut. I Iran tar kvinnene på seg sminke når de kommer hjem til noen.

Og jo lenger jeg beveget meg mot de mer velstående bydelene, jo mindre var sjalene og mer hår var synlig. Kvinner jeg møtte sa de ikke trengte USA til å reformere landet. Det gjorde de selv. For hver dag, hver uke og hvert år flytter de litt på de grensene presteskapet setter.

Sjalene gled umerkelig bakover i løpet av dagen, og stadig mer av kvinneh o dene ble blottlagt, millimeter for mi l limeter.

Selv ble jeg aldri helt fortrolig med sjalet. Hver morgen var jeg like oppgitt over å måtte ta det på, hver kveld like glad for å ta det av. Det er ikke det at det er så ille å bruke hodeplagg, jeg er ikke akkurat uvant med verken lue eller sydvest. Problemet var at det ikke var mitt valg, men noe jeg måtte. All ære til de kvinnene som tålmodig jobber for å endre reglene om blant annet å dekke til hodet. Min tålmodighet varte i ti dager.

Og da jeg ventet på å gå om bord på flyet for å reise hjem, var sjalet ekstra ubehagelig. Jeg lengtet etter å «slå ut håret». Vel inne på flyet så jeg meg rundt for å se om det var greit å ta av sjalet, bare for å oppdage at jeg var den eneste som fortsatt hadde det på.

Jeg har aldri før vært så fornøyd med å vise frem flatt og livløst luehår ...