Verden har forandret seg siden Alfred Nobel døde i 1896.

Når Gunnar Garbo følger opp påminnelsen fra den tidligere lederen av Norges Fredsråd, Fredrik Heffermehl, om de idealer, målsettinger og beveggrunner Alfred Nobel hadde for opprettelsen av det som er blitt verdens mest prestisjefylte pris, er bakteppet at frontsoldater i kampen mot klimatrusselen i de årvisse spekulasjoner om hvem som vinner årets fredspris, er utpekt som favoritter.

Og det faktum at to av de siste tre års Fredsprisvinnere, Wangari Maathai (2004) og Muhammad Yunus (2006), ikke akkurat passer inn i det tradisjonelle fredsbegrep.

NÅ ER DET slik, det viser listen over prisvinnere fra 1901 til i dag, at skiftende komiteer må ha forholdt seg til testamentets formulering «den som har virket mest eller best for forbrødring mellom folkene....» i sin vurdering av kandidatene. Allerede den første prisen i 1901 vektla det humanitære arbeidet da prisen ble delt mellom Henry Dunant, Den internasjonale Røde Kors-komiteen og Frédéric Passy. Siden har humanitært arbeid blitt sett på som fredsskapende, som Garbo påpeker.

Det kan ikke være annet enn denne «løse» formuleringen som gjør at Nobelkomiteen fant det riktig å falle ned på et utvidet fredsbegrep ved tildelingene i 2004 og 2006.

Det mangler ikke på militære trusler mot menneskeheten. Men det synes å være langt mellom verdige kandidater, selv om Nobelkomiteen i år har 181 nominasjoner (46 organisasjoner) å forholde seg til.

PRIO - DIREKTØR Stein Tønnesson, som i flere år har «tippet» mulige vinnere av Fredsprisen, har bare en tradisjonell fredsmaker på sin liste, den tidligere finske presidenten og mangeårig fredsforhandler, Martti Ahtisaari, på sin liste.

Han holder USAs tidligere visepresident Al Gore, den kanadiske inuitten Sheila Watt-Cloutier og FNs Klimapanel som de fremste favorittene.

Argumentet er at disse kandidatene har stått for en bevisstgjøring av hvilken trussel menneskeheten står overfor.

Om Nobelkomiteen har bestemt seg for å tildele prisen til en eller flere av disse kandidatene, er det fordi den ser det som en krigsforebyggende handling. Komiteen ser at dersom klimakrisen får utvikle seg, kan dette føre til ufred og kriger — som vi ser i Afrika, der folk allerede er i forflytning på grunn av de endringer klimaforandringene har ført til for land, grøde og dermed livsbetingelser.

Med andre ord, det å rette oppmerksomheten mot grunnlaget for konflikter og krig er blitt et fredsarbeid verd å honorere i likhet med fattigdomsbekjempelse og annet miljøarbeid.

At Tønnesson har med tre menneskerettighetsforkjempere, alle tidligere Raftpris-vinnere, på sin liste, er et annet interessant poeng.