1. august i år fotograferte en sivil satellitt et produksjonsanlegg for atomvåpen i Tuwaitha i Irak. Bildene avslørte at det reises to nye store bygninger på et anlegg, kjent både av FNs våpeninspektører og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), der det angivelig ikke skal være noen virksomhet, skriver BTs utenrikssjef Atle M. Skjærstad.

Talen til USAs president George W. Bush i FNs hovedforsamling torsdag innebærer i praksis et slags «tilbake til start» i det storpolitiske spillet om å få Iraks president Saddam Hussein til å etterleve betingelsene for våpenhvile etter Golf-krigen i 1991. Saddam Hussein godtok uten betingelser å «under internasjonal kontroll å ødelegge, fjerne eller gjøre ufarlige» alle Iraks masseødeleggelsesvåpen, inkludert alle kjemiske og biologiske våpen, deres forsknings-, utviklings— og produksjonssteder, alle ballistiske raketter med større rekkevidde enn 150 km og alle atomvåpen, materiale for å produsere slike m.m.

Ifølge det grunnleggende dokumentet, Sikkerhetsrådresolusjon nr. 687, skulle Irak legge frem en oversikt over hvor våpnene befant seg, antall og hvilke typer det dreide seg om. I løpet av 1990-årene presenterte Irak over tjue slike lister til FN-inspektører.

Alle har i ettertid vist seg å være falske.

Et av de mange spørsmålene FNs våpeninspektører og IAEA stiller seg, er hvorfor Irak nå reiser nye bygninger på et anlegg som angivelig ikke skal være i bruk, og som Irak vet at våpeninspektørene kjenner til.

Når det finnes slike ugraderte satellittbilder som de BT har sett, må man også gå ut fra at det finnes bilder tatt av militære spionsatellitter. En norsk toppdiplomat ønsker ikke å besvare BTs spørsmål om han har sett slike bilder, som antakelig har flere detaljer enn dem de sivile bildene viser. Men han innrømmer at han kjenner til de sivile bildene.

DET MANGLET IKKE VÅPENGNY i talen president Bush holdt i FN torsdag. Trusselen om våpenbruk mot Saddam Husseins Irak var like klar som den har vært de siste månedene. Men først og fremst var det et budskap til det internasjonale samfunnet om i første omgang å arbeide innenfor FN-rammene for å fjerne den trusselen de irakiske masseødeleggelsesvåpnene oppfattes som. Samtidig inneholdt den et lite skjult ultimatum til Saddam Hussein som den irakiske presidenten neppe kan trekke på skuldrene av.

Selv om rådgiverne til Bush ikke vil innrømme det, synes det klart at protester fra nære allierte, fra Russland og Kina, samt fra rådgivere til tidligere president George Bush, har ført til at skeptikerne til at USA skulle handle på egen hånd, har vunnet frem.

Slik sett fikk statsminister Kjell Magne Bondevik et positivt svar på oppfordringen som han i et senere innlegg rettet til president Bush om å handle innenfor verdenssamfunnets spilleregler - et FN-samordnet press mot Saddam Hussein.

DET ER INGEN UENIGHET om at nedrustningskravene som ble stilt til Irak i 1991, var knallharde.

De er omtalt som de mest omfattende noensinne, og at gjennomføringen av dem ville ha avgjørende betydning for sikkerheten både i regionen og resten av verden.

Det er mange eksempler på at den irakiske regjeringen forsøkte å omgå bestemmelsene og å legge hindringer i veien for FNs våpeninspektører, før de endelig ble kastet ut i 1998. Dette førte til en reorganisering av FNs våpeninspeksjonsprogram. I desember 1999 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 1284. Selv om denne inneholder de samme grunnleggende kravene som nr. 687, flytter den samtidig en del av ansvaret for gjennomføringen av programmet til FN-inspektørene, samtidig som den også åpner for gradvise lettelser av de økonomiske sanksjonene mot Irak.

President Bush understreket flere ganger i sin tale hvordan Saddam Hussein har søkt å omgå og motsette seg FN-resolusjonene.

Allerede kvelden før talen i FN startet Det hvite hus distribusjonen av et bakgrunnsnotat om Saddam Husseins krumspring. Men de 21 sidene inneholder egentlig svært lite - om noe - nytt. Og verken i notatet eller i talen kommer Bush med avgjørende bevis for at Irak i dag har operative masseødeleggelsesvåpen eller slike våpen innen rekkevidde. Bakgrunnsnotatet har henvisninger til tidligere avisreportasjer, FN-rapporter, notater fra det amerikanske forsvarsdepartementet og utenriksdepartementet. I tillegg kommer henvisninger fra den ferske rapporten fra Det internasjonale instituttet for strategiske studier (IISS) om masseødeleggelsesvåpen, og en rapport fra Amnesty International om tortur og andre overgrep mot menneskerettighetene. Alt materiale som har vært tilgjengelig i åpne kanaler.

SPILLET OM IRAK går nå inn i en avgjørende fase. Når en resolusjonstekst blir presentert, er vanskelig å si. Mye vil avhenge av hvordan USAs forhandlinger og overlegninger med de fire andre faste medlemmene i Sikkerhetsrådet - Frankrike, Kina, Russland og Storbritannia - utvikler seg.

Parallelt vil de valgte medlemmene i Rådet, blant dem Norge, bli konsultert og bearbeidet. Avgjørende beviser for Iraks opprustning vil neppe bli presentert andre steder enn i de mest lukkede rom.

I praksis betyr dette i tosidige møter mellom USA og de enkelte medlemslandene. Det innebærer at mørkkledde, alvorlige menn med tunge dokumentkofferter vil komme til bl.a. Oslo og presentere, helt eller delvis, det bevismaterialet USA hevder å ha for at Saddam Hussein peker nese til verden.

Det skal ha vært minst ett slikt møte i Oslo tidligere i år. Ingen vil si om det er avtalt noen i nær fremtid.

— Det vil jeg helst slippe å uttale meg om, lyder omkvedet.

George W. Bush forsøker å klistre alt ansvaret for den storpolitiske hengemyr vi nå befinner oss i, på Saddam Hussein.

Historiens nøkterne fakta forteller at FN og USA må bære sin rikelige del av ansvaret.

RETT NOK HAR SADDAM Hussein vist seg som en kløktig spiller som har lykkes i å splitte de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet i arbeidet med gjennomføringen av den nedrustningen FN påla Irak etter Golf-krigen. I stedet har de fem faste, P-5 som de kalles i diplomatsjargongen, vært med og tilpasset FN-tiltakene i en defensiv ramme, der Iraks kritikk mot våpeninspeksjonene delvis imøtekommes selv om hovedkravet står fast.

Løsningen er antakelig, slik det pekes på i en analyse fra Carnegie-stiftelsen for fred, en kraftfull FN-resolusjon med støttetiltak som viser Saddam Hussein at FN nå mener alvor. Det innebærer at det utplasseres FN-styrker i land rundt Irak, med fullmakt til å slå til dersom Irak legger hindringer i veien for våpeninspektørene.

Egentlig snakker vi om å ta i bruk et av Den kalde krigens viktigste virkemidler: Avskrekking.

Og det skulle alle i P-5 være vel fortrolige med.