POLITISKE VINDER skifter fort. Nederlenderne vil i dagens valg kanskje sette ny rekord. Men bevegelsene ser ut til å gå tilbake mot «normalen» med Arbeiderpartiet (PvdA) som største parti, som og leder for en koalisjonsregjering.

I så fall kan Amsterdams borgermester Job Cohen bli nye statsminister på partileder Wouter Bos' nåde.

I mai i fjor fant det siste valget sted, ni dager etter drapet på Pim Fortuyn. Skuddene i Hilversum satte Nederland i sjokktilstand. Fortuyn var høyrepopulist med det vi kan kalle en nederlandsk touch: Åpen homofil og mot mer innvandring fordi han mente enda flere nye ville true landets liberale tradisjoner.

Valget ga den dreptes nystartede parti, Lijst Pim Fortuyn (LPF), 17 prosent — like mye som målingene hadde antydet før drapet. Samtidig ble PvdA hardt straffet for statsminister Wim Koks stadig mindre imponerende regjeringsinnsats. Den overraskende seierherren, i tillegg til LPF, var Jan Peter Balkenendes CDA, som fikk 27,9 prosent av stemmene. PvdA gjorde sitt dårligste valg siden annen verdenskrig med 15,1 prosent.

MEN SÅ BEGYNTE normaliseringens krefter å virke. LPF røk ut i indre krangel, slik alle kynikere «visste» de ville, og har falt som en stein på målingene. Uten retning og uten populære frontfigurer kan man ikke etablere et politisk parti.

Samtidig fikk Balkenende aldri stablet på beina noen styringsdyktig koalisjon. Regjeringen, der LPF var ett av tre partier, gikk i oktober av etter bare tre måneder. Siden har Balkenende bestyrt et forretningsministerium.

DE SISTE MENINGSMÅLINGENE viser at sosialdemokratenes nye leder og tv-stjerne Wouter Bos har tatt igjen Balkenende. De to partiene ligger nå omtrent side om side med i overkant av 25 prosent av stemmene hver.

Ikke dermed sagt at sosialdemokratene har seieren i lommen. Inntil søndag slet partiet uten en klar kandidat til statsministerposten. Den populære partilederen, Wouter Bos, vil nemlig ikke delta i regjeringen. Men søndag ble det endelig kjent at PvdA stiller med Amsterdams borgermester Job Cohen til landets fremste politiske posisjon.

Dermed ble temaet for valgkampinnspurten gitt: Cohen har gitt uttrykk for å være mer «myk» i innvandringsspørsmålet enn partileder Bos, som har tatt til orde for obligatoriske språkkurs og «integrasjonsopplæring». Partiene i sentrum og til høyre har dermed prøvd å slå tilbake i innspurten ved å hevde at sosialdemokratene «taler med to tunger».

PvdA har søkt å løse problemet ved å ikke la Job Cohen møte de andre kandidatene i debatter. Dem har Wouter Bos tatt seg av. Så er spørsmålet om velgerne vil ha en ny statsminister som ikke har brynt seg direkte på den sittende.

UANSETT UTFALL av duellen Cohen-Balkenende, vil mange europeiske toppolitikere trekke et lettelsens sukk eller to hvis LPF raser fra 17 prosent i fjor og ned mot - eller under - fem prosent i morgen.

For det første vil Nederlands representanter igjen trolig bli trygge tilhengere av en dypere EU-integrasjon. Pim Fortuyn brakte nemlig EU-skepsisen inn i nederlandsk politikk. Også Wouter Bos har spilt litt på EU-kritiske strenger i valgkampen, men ventes ikke å ha dramatiske planer på området.

For det andre vil mange være tilfredse med at et nytt ytre-høyreparti brekker nakken etter å ha flydd høyt. Sist skjedde det i Østerrike i fjor høst. Også Jean Marie Le Pens kraftige fremgang i det franske presidentvalget i fjor vår viste seg å være et nokså kortvarig fenomen.

Nå som ikke bare Fortuyn men også hans politiske gjenferd synes å være borte, kan Ayyan Hirsi Ali bli valgets «eksotiske» innslag. Hun er somalisk flyktning, og har kalt islam en «tilbakestående religion». For det fikk hun dødstrusler. Senere har hun beklaget formuleringen, men fastholder sin skarpe kritikk av kvinnesynet i islamistiske land.

— Som en kvinne oppdratt i islamsk tradisjon, er det ikke bare min rett, men også min plikt å kalle disse tingene ved sine rette navn, sa Hirsi Ali til BBC tidligere denne måneden.

Hun er så godt som sikret en plass i parlamentet i Haag - som representant for det konservative partiet VVD.

SÅ ER SPØRSMÅLET om den ventede normaliseringen i styrkeforholdet partiene imellom også fører den gamle politiske kulturen tilbake. Det vil mange nederlendere i så fall beklage. Tradisjonen for å kvele alle motsetninger ved å la det største partiet danne koalisjon med det nest største, var en underliggende forutsetning for Pim Fortuyns fremvekst.