OLE DAG KVAMME

Av 7000 bosniere fra Mostar som flyktet til Norge, har bare en håndfull flyttet tilbake. I dag driver Minka Torlo et reisebyrå for bosniere som vil til den kroatiske kysten for å bade. Hun håper driften kan utvides nå som freden senker seg over Mostar-dalen.

Fredag ble den gjenoppbygde gamlebroen åpnet. Den var opprinnelig fra 1566, men ble bombet i 1993.

— Jeg synes faktisk flere bosniere burde komme tilbake og delta i gjenreisingen av landet. Det er kanskje ikke lett, men helt nødvendig for å sørge for utviklingen, sier Torlo, som sammen med familien ble bosatt i Bergen.

På flukt siden 1992

Hals over hode flyktet hun 11. april 1992 da serberne angrep den bosniske byen. I halvannet år bodde de på øyen Brac i Kroatia. Men etter at serberne ga opp, vendte i stedet kroatene seg mot Mostar og det ble farlig å være der. Dermed flyktet også familien, de dro videre og havnet i Norge i august 1993.

Bergens Tidende møter henne noen dager før broen skal åpne. Hun drikker kaffe på en av de nydelige restaurantene ved Neretva-elven som renner gjennom byen. Bak henne klirrer det i anheng fra den splitter nye broen, som er pyntet til den store åpningsfesten.

— Broen ble bombet i tre dager til ende av kroatene, og 9. november 1993 raste den sammen. 5000 granater regnet over byen den dagen. Likevel dro mange til broen og gråt i hverandres armer. Det var fantastisk, men så utrolig tragisk - broen er så viktig for oss, sier Torlo.

Den nye «gamlebroen» lukker et trist kapittel, og viser at Mostars innbyggere lever side om side. Men sårene har ikke grodd. Serberne er aldri kommet tilbake, og bosniere og serbere har langt igjen til forbrødring.

- Hvilken krig?

Denne sommeren har hun besøk av sin yngste datter Lamija (24), som er norsk statsborger og studerer i Sveits. Torlos mann, sønn og to andre døtre med til sammen tre barnebarn er fortsatt i Norge. Lamija var 12 år da krigen kom 5. april 1992, dagen før Bosnia og Hercegovina ble internasjonalt anerkjent, og husker det godt.

— De serbiske barna var ikke på skolen den dagen. Ukene før hadde vi lært om sirener og bombevarsler. Vi forsto ikke hvorfor. Uten grunn fikk vi også fri til å dra hjem to timer før den dagen. Vi løp hjem og hørte at det var krig. I kikkerten så pappa soldater med maskingevær på fjellene rundt byen. På radioen sa serberne at alle måtte reise, for «det blir blod til knærne i Mostar». Pappa trodde ikke krigen kunne vare lenge, men etter flere dager i bomberommet kjørte vi av sted. Pappa kunne ikke være med, for alle menn mellom 16 og 60 år måtte bli værende, sier Lamija.

Mostar var et symbol for fredelig samling av serbere, kroater og bosniere gjennom hundrevis av år. Av en befolkning på rundt 150.000 innbyggere var rundt 20 prosent ortodokse, også kalt serbere. Resten fordelte seg ganske likt mellom katolikkene, også kalt kroater, samt muslimer, også kalt bosniere. Men da Bosnia erklærte uavhengighet fra den allerede splittede Jugoslaviske republikken i 1992, angrep serberne byen. Angrepet kom samtidig med koordinerte og godt planlagte angrep over hele Bosnia.

Kroater og bosniere sto sammen i Mostar, og etter mange måneders beleiring ga serberne opp.

Faren kom seg ut

Rundt 300.000 bosniske flyktninger bodde overalt langs kysten av Kroatia. Torlo-familien var heldige og arbeidet på et hotell i byen Povlja på øyen Brac. Men da krigen mellom Kroatia og Bosnia brøt ut ble det vanskelig. Trusler og deportering av menn til konsentrasjonsleirer og dødsmarker tvang flyktninger enda lenger. I Mostar var det like ille. Faren kom seg ut, men en tante ble fengslet da hun prøvde å flykte. Onkelen ble skjult av en kroatisk nabokvinne, men ble oppdaget. Han ble banket opp og fikk ødelagt en nyre før han klarte å flykte. Byen ble offer for kraftige kamper gjennom et år, hvor den vestlige delen var kroatisk og den andre siden bosnisk.

— Jeg har venninner som ble igjen i byen og opplevde fæle ting. Men de vil ikke snakke om det. Mine kroatiske og serbiske venner har jeg stort sett mistet kontakt med, sier Lamija.

Minka Torlo fikk først ut sin 18 år gamle sønn, som ble sendt til Slovenia som fotballspiller, og siden til Norge. I august reiste hun til Zagreb og fikk ordnet pass og billetter til Norge.

De ble godt mottatt da de kom til mottaket på Tanum på Lysaker. Siden bodde de ti dager på Dikemark.

— Vi fikk utdelt hver vår bag med personlige artikler. Det ble litt tåpelig da de skulle demonstrere hvordan man brukte en tannbørste, men ellers var vi svært fornøyd med Norge og den gode organiseringen, forklarer Minka Torlo.

De ble også svært fornøyd da de ble sendt til Bergen og etter hvert bosatt i en kommunal leilighet på Landås.

Fortsatt splittet

«Vi er ikke fra Norge, men fra Bergen», sier de. Vi sier det samme i Mostar. «Vi er ikke fra Bosnia, men fra Mostar.» Også her er vi omgitt av fjell. Vi har et fotballag med røde drakter, og snakker en spesiell dialekt. Men her i Mostar har vi definitivt et bedre klima, humrer mor og datter.

I dag er Mostar underlagt EU-styre, og på papiret er byen under ett styre. I realiteten har kroatene egne skoler, renovasjonsvesen, vannverk, sykehus og universitet.

— Jeg har ikke noe imot kroatene. Vi må kunne tilgi og finne kompromisser. Vi kan ikke tenke på hevn, men rettferdighet vil jeg ha, sier Minka Torlo, og tenker på fem kroater fra Mostar. De er nå i arrest ved den internasjonale domstolen i Haag og risikerer lange straffer for krigsforbrytelser.

— Jeg kjenner dem alle. En av dem gikk jeg på gymnaset sammen med, sier hun stille.

Byen er full av utbrente og gjennomhullete bygninger. Like fullt hamres og bygges hus og hoteller overalt. Men pengene strekker ikke til. Arbeidsløsheten er enorm.

- Grenser til anarki

— Vi har en massiv korrupsjon, og situasjonen grenser til anarki. Vi mottar mange penger til bygg av kirker og kulturbygg. Men vi burde heller fått støtte til næringslivet, sier Minka Torlo.

Da hun flyttet tilbake fikk hun støtte fra et EU-program til å gjenoppbygge tak, vegger og vinduer i morens hus. Her har hun også reisebyrået. Huset ligger på vest-siden, bare et steinkast fra gamlebroen. Strøket er middelaldersk vakkert, med gater, vegger og tak i stein. Leiligheten var overtatt av en kroatisk familie. De hadde bodd der i åtte år da Minka Torlo endelig fikk den tilbake i 2002, etter hardt arbeid mot et byråkratisk kaos.

- Her jeg hører til

— Hvorfor ble du ikke værende i Norge?

— Jeg underviste 16 år i russisk og fransk språk på videregående skoler i Mostar før jeg startet reisebyrået. I Norge gikk jeg på sosialen, og fikk tilbud om jobb som vaskehjelp. Nei, det var ikke noe for meg. Noen ganger angrer jeg litt, og hver vinter er jeg hos barn og barnebarn i Norge. Serberne og kroatene presset oss ut. Men det her jeg har hus og hjem. Det er her jeg hører til, sier Minka Torlo.

Datteren Lamija hadde valget om å bli med da moren flyttet.

— Vi hadde alle flyttet tilbake hvis det var mulighet for et godt liv her. Kanskje jeg flytter tilbake en gang i fremtiden, sier Lamija.

GJENOPPBYGD: Minka Torlo foran det gjenoppbygde huset til moren. Her er reisebyrået hennes, og her bor hun. <p/>FOTO: OLE DAG KVAMME
SYMBOL: Broen betydde svært mye for innbyggerne i Mostar. Et maleri med broen som motiv hang i denne stuen.<p/> ARKIVFOTO: ODDLEIV APNESETH
BRO - UANSETT: Stari Most - eller Gamlebroen - ble skutt sønder og sammen. For å komme seg mellom de to delene av byen, lagde innbyggerne en hengebro. <p/> ARKIVFOTO: ODDLEIV APNESETH