Eden Isles er en kunstig anlagt øygruppe rett nord for New Orleans. Det eksklusive nabolaget er nå helt vansiret. Ingen menneskeliv har gått tapt her. Men de materielle ødeleggelsene er enorme. I motsetning til nabobyen New Orleans, er det ikke de fattigste som er hardest rammet her. I dette nabolaget er det de rikeste rike, som har hatt råd til «ocean front»-eiendommene, som har fått gjennomgå. Nå er formuene skylt til havs.

Båter til tørk

Bergens Tidende kommer ut av tellingen på hvor mange yachter, cabincruisere og gigantiske havseilere vi passerer på vår tur gjennom nabolaget. En 60 fots stor seilbåt står plantet i en hage. Mindre båter og motordrevne vannleketøy er fanget i trærne. Hengt opp til tørk. Tettstedets skyline er endret til det komiske.

I den luksuriøse oppkjørselen til ekteparet Jensen&Hjertholm i Eden Isles overgår stanken nesten det kaotiske synet. Odøren fra døde dyr, søppel i solvarmen og slamrester fra innsjøen Lake Pontchartrain minner aller mest om gammel oppkast.

— Det var verre for noen dager siden, påpeker sønnen i huset, Espen Hjertholm Jensen (23), på en slags underlig sørlandsdialekt. 23-åringen har vokst opp i Kristiansand, mens pappa Kurt Harald Jensen er fra Harstad. Moren Toril Hjertholm har barndomsminner fra Haugamoen på Voss, et sted hun reiser tilbake til hver sommer.

De siste årene har de tre bodd i Eden Isles. Far er big boss for det regionale kontoret for Elkem Chartering. Han sier han tjener «bedre enn i Norge», men vil ikke være med på at han bor i overdådig luksus.

— Husk at vi er i Amerika nå. Her får du en hel villa for det samme som du betaler for en toroms i Oslo. Dette huset har vel kostet meg i overkant av 2,5 millioner norske kroner, inkludert bygging av brygge og svømmebasseng, sier Kurt Jensen.

Da far fikk jobb, flyttet kone og yngstesønnen Espen med på lasset. 23-åringen studerer IT på Louisiana State University. To eldre søsken har funnet lykken henholdsvis i Canada og på Jessheim.

Første gang BT blir med hjem til ruinene av det 300 kvadratmeter store huset, går far og sønn hvileløst rundt i ruinene. Kurt banner på ramsalt nordnorsk når han finner et «For Sale»-skilt i den gjørmete prydbusken på forsiden av huset.

— Til salgs? Til SALGS???

Han nærmest skjeller ut det forlatte nabolaget.

— Dette huset er vel ikke til salgs, sier han og rasker vekk skiltet.

Uten flomforsikring

Å selge drømmehuset er ikke noe alternativ, verken for denne familien eller mesteparten av de velbeslåtte naboene. Riktignok snakkes det om en god venn nedi veien, også han fra Norge, som trolig ikke har flomforsikret huset. Det kan bety at millionverdien på boligen må avskrives som rent tap.

— Vi har alt av forsikringer i orden, så det er ikke noe problem. Men dette er jo ikke akkurat hyggelig for det, sier Kurt, med et ironisk smil.

I likhet med New Orleans, Biloxi, Gulf Port og de andre byene i området, var det ikke orkanvindene som sto for de verste ødeleggelsene i Eden Isles. Det var flodbølgen som kom i kjølvannet. Innsjøen ble løftet opp og sluppet rett ned på det flate øylandskapet. Gjørme fra havbunnen ble tatt med i dragsuget, og hele Eden Isles er nå dekket av et underlig, gråbrunt, oppsprukket lag av leire. Det knaser under føttene hvor enn vi går.

Bortsett fra inne i husene. De godt isolerte villaene har sperret fuktigheten inne. Slammet flyter fortsatt i alle rom, og synet og stanken minner om ren kloakk på avveie.

— Dette er jo ingenting, bemerker Kurt når vi påpeker missæren inne på soverommet hans.

— Nå har vi jo hatt folk her til å vaske i flere dager. Håpet er å gjøre sjokket litt mindre for konen når hun kommer.

Vannmerker inne på husveggene viser at vannet må ha reist seg 6-8 meter. Ifølge familien Jensen&Hjertholm skjedde det i løpet av 17 korte minutter. Da var mor på ferie i Norge, mens far og sønn hadde søkt tilflukt lenger nord i delstaten Louisiana.

Uflaksen stopper ikke der. Nettopp fordi huset er så velbygd, og det tropiske klimaet i området er så fuktig, har vannskadene i husets nederste etasje forårsaket uopprettelige skader. Soppen har allerede flyttet inn. Rett oppunder taket på det romslige huset buler det i tapeten. Kurt har allerede forberedt seg på at samtlige gipsplater i huset må skiftes ut. Det vil si det samme som å bygge huset fra grunnen av, uten å rive skallet.

— Det tar vel en seks måneders tid. Minst, sier han.

Dagen etter er det konen Toril sin tur til å inspisere ødeleggelsene for første gang. Hun har fått telefonrapporter, men vet ikke helt hva hun skal være forberedt på.

Toril stopper opp ved innkjørselen, og studerer hvilke kasser sjauerne har satt ut som søppel. Hun klatrer rundt i haugen, og romsterer til hun finner det hun leter etter. Strikkepinnene.

— Som kone har ikke jeg ikke lov til å jobbe her nede. Så strikking og håndarbeid er blitt viktig for mange av oss som har flyttet med ektemennene våre. Det meste selges til inntekt for sjømannskirken, forklarer Toril.

Kurt kommer ut og oppdager Torils søppelfunn.

— Strikkepinner? Bryr du deg om strikkepinnene nå? Hva med bilene i garasjen? De tenker du ikke på!

En Dodge Intrepid, en Lincoln Aviator og en Mercedes 500 SL av eldre årgang står forlatt slik de sto da stormen traff. To i garasjen, en utenfor. Ingen av de tre vil noensinne rulle ut på highwayen igjen.

— Biler..., svarer vossakonen rolig.

— Biler har vi nok av her borte.

STORE SKADER: Ingen menneskeliv gikk tapt på Eden Isles, men de materielle ødeleggelsene er enorme. Store seilbåter og cabincruisere har havnet lagt oppe i trærne.<p/>FOTO: KRISTINE NYBORG