Ola Henmo

Dagen før Are skulle fylt ett år, er ekteparet fra Tromsø tilbake på øya Phi Phi Don. Der rekonstruerer de, i dyp konsentrasjon, sine bevegelser fra 2. juledag.

— En del brikker faller på plass. Vi kan slutte å gruble og komme oss videre, sier Stein, før han og Tuula legger blomster i havet, akkurat der Are forsvant.

Tøff vår

Bergens Tidende fulgte familien Ulve i dagene etter at Stein måtte gi opp kampen mot vannmassene og slippe taket i Are. Vi skrev om hvordan de overlevende storebrødrene Teo (6) og Ivo (5) fant trøst i at lillebror var blitt en engel. Vi fulgte den desperate letingen i sykehus og likhus. Og vi var med da Are ble identifisert, kremert og bisatt i et jungeltempel første nyttårsdag.

— Nå har vi fått fred, sa Stein og Tuula da familien reiste hjem med urnen.

Det viste seg å være en sannhet med modifikasjoner.

— Våren har vært veldig tøff. Alt er liksom normalisert, med jobb og skole og tidsklemme. Men mens verden går videre, blir savnet bare verre. Vi finner ikke lenger plass for sorgen. Det er vondt, sier Tuula.

— Nettopp derfor er det så godt å få denne muligheten til å hoppe ut av musehjulet og gjøre et dypdykk i sorgen. Det er en helbredende befrielse å få tenke bare på Are, tilføyer Stein.

— Etter den lange båtturen fra Phuket ut til Phi Phi, i stille selskap med prest, lege, psykiater, politi og 18 pårørende fra andre familier, går Stein og Tuula til ruinene av Cabana hotell.

Der trer Stein umiddelbart inn i rollen som seg selv den skjebnesvangre morgenen for drøyt fire måneder siden.

Psykiateren: Nyttig

Han demonstrerer hvordan han, Teo og Are gikk fra frokostbordet til rommet i første etasje. Forteller om det plutselige, brummende braket, og synet av den uvirkelige bølgen. Viser hvordan han grep Are, stormet ut, så en hel leilighet fly etter ham ut av hotellet, og ble tatt av vannmassene.

Deretter skritter han opp sin 160 meters ferd under vann. Sier «akkurat her innbiller jeg meg at jeg slapp ham!». Svømmer 100 meter ut fra land for å vise hvor han og Teo kom seg opp på et tak av bølgeblikk og siden ble plukket opp av en båt. Så dykker han utmattet ned mot bunnen, der han konstaterer at sikten også nå, når alt vrakgods for lengst er fjernet, er minimal.

Etterpå følger Tuula sin og Ivos vei fra frokosten til bassenget, spurten opp på hotelltaket, og den påfølgende turen innom rommet der utblåste vegger og forvridde metallrester av Ares barnevogn fratok henne alt håp om at Are, Teo og Stein var i live.

Når det er gjort, gjentar hun, med Stein på slep, marsjen gjennom stikkende jungelkratt opp mot det som ble en søvnløs natt sammen med Ivo på et utspring høyt oppe i bergsiden.

Lars Weiseth, professor i krisepsykiatri, følger med på avstand. Overbevist om at Stein og Tuula vil dra nytte av rekonstruksjonen.

— For å bli ferdig med noe, må man skjønne hva som har skjedd. Mens fantasien er grenseløs, har virkeligheten grenser. Særlig etter det ufattelige - hendelser som overskrider vår forestillingsevne - er det viktig å komme tilbake. Dette er «konfronterende omsorg». Den gir mulighet for fred. Men den krever også mye mot. Man risikerer å bli møtt av ubehagelige kjensgjerninger, sier Weiseth.

Tid til å sørge

Vil for eksempel Steins selvbebreidelser for å ha løpt ut av hotellet i stedet for opp trappen, for å ha sluppet taket i Are, for ikke å ha hoppet uti igjen og lett etter ham, bli styrket?

I tilfelle helt uten rasjonell grunn, ifølge Weiseth. Han forteller at når katastrofen inntreffer, velger alle naturlig den samme veien ut som de kom inn. Og han insisterer på at det var sterkt av en helt utmattet Stein i det hele tatt å tenke på å redde Are mens han selv holdt på å dø.

Stein puster da også roligere etterpå.

— Nå vet jeg at ingen av mine beslutninger var feige. Det er en del jeg ikke lenger behøver å lure sånn på. Det finnes mye mindre rom for spekulasjon. Jeg vet at Are ikke vil klandre meg for noe.

Selv har Stein klandret UD for ganske mye etter tsunamien. Nå gir både han og Tuula bare ros.

— Denne turen er utrolig viktig for oss. Nå får vi tid og rom for sorgen. Vi er så takknemlige, sier Tuula.

— Og jeg har ikke opplevd ett molekyls arroganse fra noen av alle dem som nå gjør alt de kan for at dette skal bli fint for oss, følger det fra Stein.

Begge påpeker at tiltaket gleder mange flere enn de 250 pårørende som denne uken deler et skjebnefellesskap i Phuket.

— Det er sikkert 100 mennesker hjemme som er glade på vegne av bare vår familie. Det samme opplever andre som er her. Slik blir det mange, mange tusen nordmenn som setter enorm pris på at myndighetene byr på denne turen, oppsummerer Stein og Tuula Ulve.

(Aftenposten/Bergens Tidende)

<b>MINNES ARE:</b> Tuula og Stein Ulve kaster blomster i bølgene på Phi Phi. Det var her Are, som ville vært ett år nå, forsvant.
Ingar Storfjell