Hussein Liban på halvannet år burde gråte. Sparke med beina.Gjøre motstand. For noen har strukket en plastlange inn gjennom det eneneseboret hans og ned i magesekken, og tapet slangen fast til ansiktet med hvittape. Gjennom en smal trakt heller de velling i ham.

At Hussein, som er så liten og tynn, har overlevd i 18måneder er over all fatteevne. Han sitter halvveis og ligger halvveis, utmattetog urørlig i fanget til sin mor, Ibrahini Kapopows, mens han stirrer på devoksne rundt seg med et blikk som rommer hele tørkekatastrofen på Afrikas horn.

Masseflukt

For øyeblikket ankommer det hver dag 1300 somaliskeflyktninger til de tre flyktningleirene Ido, Dagahaley og Hagadera utenfor denøstkenyanske byen Danaab, knapt 100 kilometer fra grensen til Somalia. De har

Når kroppen går i lengre tid uten å motta nok drivstoff,begynner den å spise av seg selv

Daniel Muchiri

reisti uker, noen i måneder, for å komme frem. De har flyktet fordi tørken, som harvart i årevis noen steder i Somalia, har drept husdyrene og gjort det umulig ådyrke jorden. Og fordi den 20 år lange borgerkrigen har hindretnødhjelpsorganisasjoner å operere i store deler av landet.

Noen kommer i busser og lastebiler, mens andre kommer tilfots. De fleste som når frem til leirene er utmattede, og de har fått for litevann og mat underveis. For øvrig har de fleste levd på et eksistensminimum ilang tid.

Barna lider

— Flertallet av flyktningene er underernærte når de kommer,sier Daniel Muchiri, lege på sykehuset i Ifo, i den største avflyktningleirene. Sykehuset drives av den store tyske hjelpeorganisasjonen GIZ.

Alvorlig underernæring er kritisk for alle, men mest for småbarn i alderen 0 til 5 år. Barn som Hussein Liban. Han er innlagt på den delenav sykehusets barneavdeling hvor man forsøker å stabilisere barna og fårkroppene deres til å fungere normalt igjen.— Når kroppen går i lengre tid uten å motta nok drivstoff,begynner den å spise av seg selv, forklarer Daniel Muchiri.

— Kroppen spiser av sitt eget lager av fett og proteiner.Muskulaturen begynner å svinne, og hos små barn utvikler ikke knoklene seg. Oghjernen, som er avhengig av glukose, går på sparebluss, sier legen.

Som gamle menn

De små barnas utvikling går med andre ord i stå, både fysiskog psykisk. Huden deres blir rynkete, og de ligner på små gamle menn. De misterhåret, og de få hårtustene som er igjen mister all farge. De får væskeansamlingerunder huden, og når de går i stykker, dannes det store sår. De blir apatiske ogutvikler ikke de samme ferdighetene som sine jevnaldrende.

— Selv alvorlig underernæring kan behandles. Men om den erfor aggressiv, er det lite vi kan gjøre. Da dør barna, sier Daniel Muchiri.

Mister appetitten

Det står 12 senger på hver av avdelingene. Når man kommerinn, tenker man umiddelbart: Hvor er pasientene? For de små skikkelsene fyllerså lite av sengene at de virker som små tøybylter.

Noen barn sitter på sitt mors fang. Andre ligger ubevegeligepå madrassenes gummiovertrekk eller på tepper. Noen blir matet med sonde, sliksom Hussein. Andre er kommet seg såpass at de kan drikke av plastkrus i gladefarger, – blå, grønne og røde – som virker grotesk overdimensjonerte i forholdtil barna. — Når vi mater med sonde, er det fordi at et av symptomenepå alvorlig underernæring er at barna mister appetitten. Det er dét som skjeddemed Hussein, han ville ikke spise, sier Daniel Muchiri.

Altfor få kilo

På en av sengene ligger Hassan Gaalo, og som Hussein er hanhalvannet år gammel. Han er svøpt i et blått tørkle, og hans mor Fatuma Ali harlagt seg ved siden av sin sønn. Gutten er svært døsig. Hans venstre hånd søkermot morens bryst, griper og klemmer igjen og igjen.

På den andre siden sitter en eldre kvinne med en gutt påfanget. Barnets øyne virker enormt store i det innsunkne ansiktet hvorkinnbeinene stikker frem. Kvinnen forteller at gutten ble innlagt i går, og atdet ikke er hennes sønn. Moren er syk og kan ikke være her sammen med sittbarn.

Daniel Muchiri tar journalen til gutten som ligger i sengen,og leser.

— Han er to år og veier 5,4 kilo. Normalt burde han veie 15kilo, sier legen.

Jeg spør kvinnen hvor lenge gutten og hans familie har værti Ifo-leiren.

— I et halvt år, svarer hun. - Vi kom samtidig.

Mye kan gå galt

Men hvordan kan det være at det har gått så lang tid førgutten har fått behandling. Han er så alvorlig underernært at det må ha værtsynlig for alle i lang tid.

— Det er et godt spørsmål, sier Daniel Muchiri.

— Det kan være flere forklaringer. En kan være at familienikke er klar over at det er mulighet for å få barnet behandlet. Mange av demsom bor i flyktningleirens ytterkant vet ikke hvilke muligheter de har. Enannen forklaring kan være at gutten er blitt behandlet på en av de lokaleklinikkene som sykehuset har i området, men at behandlingen ikke har virket.Deretter har han blitt overført til oss. Eller så har han vært ferdigbehandlet,men ikke fått nok mat i ettertid, sier legen. Mye kan gå galt for et så skrøpelig lite vesen.

Flere og flere underernærte

— Med den riktige behandlingen overlever 95 % av de alvorligunderernærte barna. De vil alltid være lave i forhold til deres alder, men dekan faktisk, med rett kost og stimulering, komme seg både fysisk og psykisk,sier Daniel Muchiri.

Den erfaringen bør man minne seg selv om når man går fraavdeling til avdeling på Ifo-sykehuset.

Og så kommer man til å tenke på hvor mange som har bruk forbehandling, men ikke får den. For ikke å glemme alle de små som dør på vei tillegene. De tallene vil aldri bli kjent.

Daniel Muchiri forteller at akuttavdelingene i fjor hadde etgjennomsnittlig belegg på 6 pasienter.

— Nå har vi 40, og tallet vokser hele tiden.