Ahmadinejad erklærte sist mandag som nasjonal helligdag — «Atomdagen».

På årsdagen for presidentens gledesstrålende erklæring om at landet nå hadde kapasitet til å anrike uran, skrøt presidenten uhemmet av at landet nå kunne anrike uran «på industrielt nivå» i anrikningsanlegget i Natanz. Her er nå tallet på sentrifuger øket fra 328 til 3000. Noen vitenskapsmenn hevder at det må til 50.000 sentrifuger for å få en skikkelig anrikningsprosess.

Men iranske vitenskapsmenn slår fast at dagens fakta er at Iran har passert eksperimentstadiet, og at landet er tett ved å kunne anrike uran med en kvalitet som kan brukes i våpenproduksjon. Og at det nå ikke er mulig å stanse prosessen.

GENERALDIREKTØR i Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), fredsprisvinneren Mohamed ElBaradei, kom raskt på banen og påpekte at Iran har en lang vei å gå før man kommer så langt presidenten hevder, fortsatt er det bare «noen hundre» sentrifuger i drift, og planene om å utvide til 50.000 er i en tidlig fase.

Om mistankene om at Iran har hemmelige underjordiske anlegg, sa han at det ikke er bevist, og at landet ikke har materiale som kan brukes i våpenproduksjon.

Samtidig uttrykte han bekymring over det iranske atomprogrammet. IAEA har for tiden inspektører i Iran.

IKKE MINST USA og Israel er bekymret over det iranske atomprogrammet, og det har ikke manglet på spekulasjoner om USA vil starte et væpnet angrep - med støtte fra Israel - for å ødelegge de iranske atomanleggene.

I seg selv er dette en vanskelig operasjon, ikke minst fordi de iranske produksjons- og testanleggene er spredd rundt flere steder i landet. I tillegg er det store betenkeligheter knyttet til et væpnet angrep, ikke minst de politiske konsekvenser og den folkelige reaksjonen blant Irans innbyggere. Et vesentlig spørsmål er om et væpnet angrep vil bidra til å sveise folket - uansett holdning til det iranske presteskapet - sammen i en felles front mot den ytre fiende.

Kritikere i USA av de angivelige angrepsplanene mener at om man ønsker å stoppe atomprogrammet, vil tiltak som skader Irans økonomiske situasjon ha betydelig større virkning enn våpenbruk.

I New York Times foreslår Ray Takeyh og Vall Nasr fra tenketanken Council of Foreign Relations en tretrinns amerikansk strategi for å harmonisere forbindelsene med Iran:

  • Stans i den provoserende marineaktiviteten i Persia-bukten.
  • Reduser forsøkene på å få europeiske og asiatiske banker til å trekke ut sine investeringer fra Iran.
  • Iranske representanter inviteres til alle regionale og internasjonale konferanser om Midtøsten.

Fra en annen ledende tenketank, RAND Corporation, sier USAs tidligere NATO-ambassadør Robert E. Hunter at USA må være villig til å tilby Iran de samme sikkerhetsgarantier som er gitt Nord-Korea, i bytter for iranske innrømmelser om atomprogrammet.

AT DET FORELIGGER amerikanske planer om et væpnet angrep mot Iran tør det ikke herske tvil om. Avsløringene fra den undersøkende journalisten Seymour Hersh i magasinet New Yorker allerede for et år siden skapte rystelser, det mest oppsiktsvekkende er at disse avsløringene ikke er blitt fulgt tett opp i andre amerikanske medier.

Militære ledere ville ha forsømt seg om de ikke har utarbeidet slike planer for skrivebordsskuffen. Og det er antakelig der planene befinner seg, for å hentes opp om den politiske ledelsen ber om det.

Men tiden begynner å løpe ut for et militært angrep mot Iran. President George W. Bush får et trangere og trangere handlingsrom, og uansett hvordan man ser på det foreligger det ingen godkjennelse fra regjeringen (administrasjonen) av noen timeplan for et angrep. Et av Bush-regjeringens sterkeste kort er antakelig å la den iranske regjeringen leve i troen om at slike planer foreligger, men at et angrep ikke er nært forestående. Det kan være med og forklare ordbruken i de jevnlige «meningsutvekslingene» mellom Teheran og Washington DC.

EN OVERSIKT LAGET av nettsiden globalsecurity.org - et av de mest troverdige oppslagsstedene for militære og strategiske spørsmål - gir grunnlag for å hevde at det bare kan dreie seg om uker før USA slår til - om Bush og hans rådgivere skulle bestemme seg for det.

I juli overtar Gordon Brown som britisk statsminister etter Tony Blair. I motsetning til Blair, er det høyst sannsynlig at Brown ikke vil tillate amerikansk bruk av basen på Diego Garcia for amerikanske angrep mot Iran.

Siste mulighet for et angrep ligger i ukene august før USA innleder den nasjonale valgkampen foran primærvalgene til neste års presidentvalg. Det skjer 3. september. Etter den tid vil presidenten nærmest være bundet på hender og føtter.

Selvsagt skal man aldri si aldri, og geostrategy.org., som har en meget erfaren sikkerhetspolitisk rådgiver som grunnlegger og sjefredaktør, har alternativet klart: Den aller siste muligheten for et angrep kan være den siste uken før presidentvalget 4. november neste år - et siste forsøk på å samle folket rundt presidentembetet og det republikanske part.

Men virkeligheten i USA i øyeblikket dreier seg om en krigstrett nasjon etter den mislykkede krigen i Irak, og der avsløringene av at argumentene om Iraks masseødeleggelsesvåpen har vist seg i beste fall å være fri fantasi. Og de iranske rådgiverne som kretsen rundt Bush har knyttet til seg gjennom Coalition for Democracy in Iran har siden starten i 2001 vist seg like troverdige som de irakiske eksilpolitikerne som hevdet at Irak ville få et «gryteferdig demokrati» bare man ble kvitt Saddam Hussein.

BEKYMRET: Tiden er i ferd med å løpe ut for USAs president George W. Bush om han i det hele tatt fortsatt skulle tenke på et væpnet angrep mot Iran for å stanse landets atompro-gram. Her fra en tale til amerikanske soldater ved Fort Irwin i forrige uke. FOTO: JASON REED, REUTER
JASON REED
ATOMPROGRAM: Irans president Mahmoud Ahmadinejad fortsetter ufortrødent landets atomprogram. Iranske vitenskapsmenn sier at det er kommet så langt at det ikke er mulig å skru klokken tilbake. FOTO: REUTER
STRINGER/IRAN