KLAUS JUSTSEN

Med en fin, blankpusset ambulanse som bakgrunn har Joe Lieberman knapt tid til å trekke pusten når han skal forklare velgerne hvorfor de skal gi ham en fjerde seksårsperiode i Senatet.

Demokraten, som hadde blitt USAs visepresident hvis fintellingen i Florida eller Høyesterett hadde svingt motsatt vei i 2000, taler om hvor lei folk er av partipolitisk strid i Washington, at de ønsker samarbeid på tvers av tradisjonelle grenser.

Det er også et par utfall mot hovedmotstanderen Ned Lamont, som beskyldes for å ville kjøpe seg en av de 100 ettertraktede plassene i Kongressens annet og mest innflytelsesrike kammer ved valget om ti dager.

Men ikke et ord om Irak. Det er en utelatelse man må legge merke til, og den er ikke tilfeldig. Liebermans politiske karriere var på bunnivå for to måneder siden, fordi han helhjertet støttet den stadig mer upopulære krigen i Irak.

Lakei for Bush

På brannstasjonen i Berlin sør for Connecticuts hovedstad Hartford stiller redningsmannskapet ingen ubehagelige spørsmål om økende tap og planer for en slutt på krigen.

Det er heller ikke nødvendig. Temaet henger i luften, slik det har gjort siden det demokratisk partiet ga uttrykk for misnøye og tilføyde senatoren et sviende nederlag i primærvalget for to måneder siden.

Partiets grasrot foretrakk forretningsmannen og mangemillionæren Lamont i stedet for Lieberman, som ble stemplet som lakei for president George W. Bush.

Utfallet av oppgjøret mellom 64-årige Lieberman og 52-årige Lamont har nasjonal betydning, selv om det blir andre stater som kommer til å avgjøre maktbalansen i Senatet.

Connecticut blir imidlertid den klareste prøven på velgernes mening om krigen i Irak.

Kompetanse, troverdighet

Valget tirsdag om halvannen uke, der 33 plasser av de 100 i Senatet og alle 435 i Representantenes hus står på spill, dreier seg om mer enn Irak. Holdningen til krigen sammenfatter en økende tvil om det republikanske partiets kompetanse og troverdighet.

Det er et tema tidligere presidentkandidat John Kerry griper fatt i når han stiller på skolen i East Hartford for å gi Ned Lamont en hjelpende hånd.

— Amerikanerne fortjener ledere som forteller dem sannheten, lyder åpningsreplikken fra mannen som ville ha beseiret George W. Bush for to år siden, hvis velgerne i Ohio bare hadde støttet ham.

Kerry er fast bestemt på at det ikke igjen skal lykkes republikanerne å snu ting på hodet, slik de gjorde da de fremstilte helten fra Vietnam som en mann som ikke hadde mot til å kjempe mot terroristene.

Hva vet vel Bush?

— Jeg hørte at president Bush nå sammenliknet Irak med krigen i Vietnam. Min første tanke var. Hva pokker vet han om det?

Henvisningen til presidentens manglende krigsinnsats utløser begeistret latter fra tilhørerne, der Vietnam-veteraner utgjør en vesentlig del.

— For øvrig hadde han ikke rett. Det som skjer i Irak er mye verre. Det er en langt større katastrofe. Ingen amerikansk soldat burde bli bedt om å sette liv og lemmer på spill bare fordi irakiske politikere ikke kan inngå et kompromiss.

De to møtene i Connecticut er bare et av mange eksempler på hvor alvorlig problem Irak er blitt for president Bush og hans republikanske parti.

Motsatt er det demokratenes beste våpen, selv om partiet ikke har presentert noe klart alternativ i form av noen plan for hvordan man skal komme ut av Irak uten å skape et enda alvorligere problem.

Lederen av Pew Forskningssenteret, Andrew Kohut, slår fast at det ikke er nødvendig i den nåværende situasjon. Velgernes misnøye er så stor at ønsket om å straffe presidenten overtrumfer alt.

New York-senatoren Charles Schumer, som leder demokratenes valgkamp, har ikke brukt lang tid på å huke partiet fast i utviklingen. - Vi sier til kandidatene våre at de ikke skal være redd for å snakke om Irak.

Den republikanske flertallslederen i Senatet, Bill Frist, har i intervjuer åpenhjertig oppfordret sine partifeller til å holde seg unna krigen i Irak.

— Det er vår utfordring å få amerikanerne til å konsentrere seg om temaer med tilknytning til lommeboken og ikke Irak eller terror, sa Frist, som går ut av Senatet i håp om å oppfylle sine ambisjoner om å bli den neste i Det hvite hus.

Uklar snuoperasjon

I første omgang prøvde George W. Bush å snu utviklingen med en kampanje der Irak ble fremstilt som den avgjørende front i krigen mot terror. «Hvis vi ikke rammer dem der, så rammer de oss her,» lød presidentens budskap.

Virkningen var beskjeden, og kortvarig. Presidentens popularitetstall slepte seg opp til 42 prosent. Nå er de tilbake på 37-38 prosent, hvilket tradisjonelt tolkes som katastrofe.

Denne uken forsøkte Det hvite hus seg med en ny strategi. President Bush sluttet alt for en stund siden å bruke frasen «hold bare ut», og sto frem med et budskap om at man nå hadde avtalt med den irakiske regjeringen at den skulle nå ulike milepæler de neste årene.

Formuleringen utløste undring og økte tydeligvis forvirringen.

Professor David Gergen, som har vært rådgiver for presidenter fra begge partier, innrømmet at han klødde seg i hodet. - Når presidenten står frem to uker før et valg, må det være med et klart budskap. Det hørte ingen.

Tar avstand

Det sene forsøket på kurskorreksjon har da heller ikke hindret en rekke republikanske kandidater å ta avstand fra presidenten. I Tennessee hevdet Bob Corker at han aldri noen gang hadde brukt formuleringen om bare å stå fast og holde ut. Han ønsket tvert imot en annen kurs.

I Ohio forklarte den hardt pressede republikanske senatoren Mike DeWine at Donald Rumsfeld ikke ville ha vært forsvarsminister i hans regjering. I Virginia fastslo partifellen George Allen at det er begått feil i Irak, og at fremskritt kommer for sent.

Det er enkelte få lyspunkter for republikanerne. Mye kan endre seg de siste dagene og noen velgere er også interesserte i å ignorere Irak og legge vekt på lokale problemer.

— Ingen er perfekte og enkelte feil må man være villig til å overse, forklarte Lou Salvio utenfor brannstasjonen i Berlin. - Joe Lieberman har vært god til å hjelpe oss, så derfor følger jeg hans slagord «Hold fast ved Joe».

Så overbærende er ikke Mark Bernacki villig til å være. - Det er veldig bra at Joe har skaffet penger til lokale prosjekter, men hva hjelper det når alt går til helvete i Irak. Vi trenger fornyelse, og derfor får Ned Lamont min stemme.

«Lame duck»

Tiden er i ferd med å renne ut for George W. Bush. Mister republikanerne flertallet i bare et av de to kamrene, blir hans politiske bevegelsesfrihet så innskrenket at betegnelsen «lammet and» («lame duck») kommer til å passe de neste to årene.

Skulle det attpåtil lykkes for Ned Lamont å beseire Joe Lieberman enda en gang, vil krigsmotstanderne kunne tvinge presidenten til kursendringer som går langt ut over denne ukens milepæler.

Mellomvalget har alle ingredienser til det store politiske drama med kulminasjonen onsdag 8. november ut på morgenen.