MAGNE GAASEMYR

ITALIA ER ET av landene i den såkalte euro-sonen (ØMU). I traktaten som lå til grunn for den felles valutaen forpliktet de seg til å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Blant annet skulle årlige underskudd på statsbudsjettet holdes under tre prosent, og samlet statsgjeld skulle ikke overstige 60 prosent av landets samlete årlige produksjon, også kalt brutto nasjonalprodukt (BNP).

Disse selvpålagte kravene har Italia brutt systematisk. Underskuddet ligger på rundt fire prosent, og samlet statsgjeld er nå oppe i 106 prosent av BNP.

Sagt på en annen måte: Landet har levd over evne. Og det er en grense for hvor lenge et land kan gjøre det.

PENSJONSREFORM er et nøkkelord også i italiensk økonomisk politikk. Berlusconi fikk vedtatt en lov for et år siden som innebærer noe høyere pensjonsalder samt visse insentiver for å få folk til å stå lenger i jobb. I dag kan italienerne gå av med pensjon allerede som 60-åringer hvis de ønsker det. Samtidig er gjennomsnittlig levealder 82 år for kvinner og 77 år for menn, og den er stigende.

Statsminister Romano Prodi har sagt at han vil gå videre med pensjonsreformen. Kanskje litt overraskende har han også lovet at hans sentrum-venstre-regjering skal effektivisere offentlig sektor, som i Italia er både stor og til dels uproduktiv. Mange lurer på om han her har tatt seg vann over hodet, i et land der offentlig ansatte i praksis er uoppsigelige — selv om de ikke gjør noen ting.

MEN PRODI har vist seg ganske effektiv siden han overtok i mai. Allerede 2. august fikk han banket gjennom en lov om strukturelle reformer i italiensk næringsliv, for å skape mer fleksibilitet og større konkurranse.

Målet er å gjøre livet lettere for vanlige forbrukere, men verre for grupper som tidligere har levd skjermet og godt i ly av offentlige reguleringer. Den nye loven tar sikte på å skape mer konkurranse både i drosjenæringen, blant apoteker, banker, advokater, veterinærer og bakere.

Drosjesjåførene gjennomførte store demonstrasjoner mot oppmyking av sitt monopol, men få andre brydde seg. Blant annet vil lokale myndigheter få frihet til å øke antal drosjeløyver, og det skal ikke lenger være slik at bare løyvehaveren får lov å kjøre en drosjebil. Dermed skal det bli flere drosjer i gatene - blant annet her i Roma. Jeg har selv opplevd hvor vanskelig det er å få tak i en drosje bare det kommer en regnbyge.

PRODUKTIVITETSKRISEN i italiensk økonomi er et bevis på at slike reformer er overmodne. Siden midten av 90-tallet har produksjon pr. arbeidstime økt langt mindre i Italia enn ellers, faktisk med ett prosentpoeng lavere hvert år enn i de andre OECD-landene.

Man skal ikke gå mye i italienske butikker og kaféer for å se at her er det mye å hente på ta i bruk ny teknologi og nye organisasjonsformer. Men stagnasjonen i produktiviteten er også knyttet til det vi kan kalle sløsing med menneskelig kapital. I den mest arbeidsføre delen av befolkningen, blant folk under 30 år, er yrkesdeltakelsen hele ti prosent lavere enn EU-gjennomsnittet.

Å GJENREISE VEKSTEN har derfor topp prioritet i italiensk økonomisk politikk i dag. Etter flere år med tilnærmet nullvekst, har hjulene så smått begynt å rulle fortere, og i år er det håp om 1,5 prosent vekst i BNP.

Hvis Prodi og hans økonomiminister Pierluigi Bersani lykkes med de reformtiltakene som er planlagt, kan de ha håp om å øke veksten enda mer. Da vil det også være lettere å gjennomføre de innstrammingene som må til for å tilfredsstille ØMU-kravene. Ambisjonen er å få underskuddet ned i 2,8 prosent i løpet av 2007. Det vil kreve innstramminger på 20 milliarder euro neste år, så ambisjonene er høye. Til gjengjeld legges da grunnlaget for å få den offentlige gjelden under kontroll på lengre sikt.

UTFORDRING: Statsminister Romano Prodi må få fart på Italia, etter flere år med tilnærmet nullvekst. Det kreves innstramminger på 20 milliarder euro neste år.