Den oppfattes som verdens mest prestisjefylte pris.

Det er klart den skal henge høyt.

Men ser man på listen over prisvinnere, slår det en at det har vært lettere for den norske Nobelkomiteen å tildele prisen til internasjonale organisasjoner med fred, mellommenneskelig forståelse, humanitær innsats og menneskerettigheter som mål, enn til kvinner.

I alt har 19 organisasjoner mottatt prisen, alene eller delt med en frontfigur. Som i 2001 da prisen ble delt mellom FN og FNs generalsekretær Kofi Annan.

«FN-familien» er tildelt prisen seks ganger siden 1954 — to ganger, i 1954 og 1981, har den gått til FNs Høykommissær for Flyktninger (UNHCR).

At organisasjoner rangerer foran kvinner på listen over prismottakere, kan være uttrykk for en slags tradisjon: Folkerettsinstituttet fikk prisen som første organisasjon i 1904. Året etter het prisvinneren Bertha von Suttner - motstander av militarisme og nasjonalisme og glødende forkjemper for fredsbevegelsen. Hennes bok «Ned med våpnene» (1889) er karakterisert som en av de mest innflytelsesrike i det 19. århundret.

Bertha von Suttner var kandidat til Fredsprisen fra prisen ble innstiftet. Kanskje måtte hun vente på grunn av sitt nære forhold til Alfred Nobel, og det faktum at hun hevdet hun var blant dem som hadde inspirert ham til å opprette en spesiell fredspris.

26 år etter

Det skulle gå 26 år før en ny kvinne kunne hente Fredsprisen. Etter en serie nominasjoner på 1920-tallet fikk amerikanske Jane Addams prisen i 1931.

Hun ble nominert allerede i 1916 for sitt arbeid for fredelig løsning på første verdenskrig, men det året ble ikke prisen delt ut. Forfatterne av boken om fredsprisen ved 100-årsjubileet antyder årsaken: Kvinners fredsarbeid ble ikke tatt alvorlig.

Hun var kontroversiell, uredd og klar i sin kritikk mot myndighetene. Før hun ble fredsaktivist, arbeidet hun for å bedre kårene til de fattige i hjembyen Chicago. Hun mente, med inspirasjon fra Storbritannia, at veien å gå for å løfte fattige ut av elendigheten, var å gi dem utdanning.

Jane Addams var i 1919 en av medstifterne til Den internasjonale kvinneligaen for Fred og Frihet.

Femten nye år

Også for vinneren i 1946, Emily Greene Balch , var det utbruddet av første verdenskrig som skapte fredsengasjementet.

Hun var venninne med Jane Addams og fikk i oppdrag å organisere arbeidet i Kvinneligaen etter stiftelsen. Hun var kontroversiell i hjemlandet og ble anklaget for å arbeide for Tysklands og Russlands sak for å styrte USAs regjering. Kandidaturet var kontroversielt da Nobelkomiteen vurderte henne etter en omfattende kampanje med utgangspunkt i amerikanske universitetsmiljøer.

Da prisen var et faktum, fikk den lunken mottakelse i USA. President Harry S. Truman sendte ikke engang et gratulasjonstelegram.

Tre priser på seks år

I to seksårsperioder, 1976-82 og 1991-97, har kvinnene holdt tritt med de internasjonale organisasjonene.

I 1976 gikk prisen til de nordirske fredskvinnene Mairead Corrigan og Betty Williams . For første gang ble prisen gitt til personer uten lang politisk, akademisk eller organisasjonsmessig erfaring.

De to, med bakgrunn fra arbeiderklassen, startet en spontan fredsbevegelse høsten 1976 der målet var å forsone katolikker og protestanter, bl.a. gjennom lokale fredsgrupper. Til tross for entusiastisk støtte fra de nordiske landene, Vest-Tyskland og USA, fikk de to aldri gjennomslag.

Da den katolske nonnen Mor Teresa i 1979 fikk Fredsprisen for sitt arbeid for de fattige i slummen i Calcutta, utløste det begeistring. I tillegg til prispengene på 800.000 kroner, ble hun overrakt en «folkegave» fra Norge på 360.000 kroner. Det skjedde under en økumenisk gudstjeneste i Bergen.

Deler av hennes virksomhet ble i 1990-årene sterkt kritisert. Det ble hevdet at hun brukte penger på klostre i stedet for sykehus, og at hun var Vatikanets konservative talerør når det gjaldt familieplanlegging. Mor Teresa brukte Nobelforedraget til å tale for sine hjertesaker, mot prevensjon og abort. Hun pekte på abort som den største fredsødelegger i verden.

Et livslangt arbeid for nedrustning og fred lå bak da den da 80 år gamle svenske politikeren Alva Myrdal fikk prisen i 1982. 97 norske stortingsrepresentanter sto bak nominasjonen.

Som svensk statsråd med ansvar for nedrustningsspørsmål 1963-70, var hun svært aktiv i arbeidet for å få supermaktene til å ruste ned. Hun gikk inn for atomfrie soner i Europa, og fremholdt at de enkelte land måtte erklære seg atomvåpenfritt.

Da hun fylte 80 år vinteren 1982, ble hun overrakt en norsk folkegave på 400.000 kroner, resultat av en spontanaksjon etter at hun ikke fikk Fredsprisen i 1981.

Den andre seksårsperioden startet i 1991 med Fredsprisen til Burmas demokratiforkjemper Aung San Suu Kyi .

Hun tok opp arven etter sin far, Aung San, som ble myrdet av konservative, politiske motstandere i 1947. Han ledet Burma til selvstendighet fra Storbritannia og sto midt i arbeidet med en demokratisk grunnlov.

Aung San Suu Kyi ble raskt en lederskikkelse da hun engasjerte seg i 1988, og det varte ikke lenge før hun ble motarbeidet av militære ledere som holdt Burma i et jerngrep. Etter at hennes parti vant en knusende valgseier, ble hun satt i husarrest. Hennes frihet er fortsatt sterkt begrenset.

Aung San Suu Kyi fikk Raftoprisen i 1990.

I 1992 gikk prisen til Rigoberta Menchú Tum fra Guatemala «for hennes arbeid for sosial rettferdighet og etnisk-kulturell forsoning basert på respekt for urbefolkningens rettigheter».

Menchú var i 1980-årene engasjert i geriljaens kamp mot militærdiktaturet og måtte rømme. Fra slutten av 1980-årene deltok hun i arbeidet for å få til forsoning. I den forbindelse besøkte hun Norge, og dette ble innledningen til det norske engasjementet i fredsprosessen i Guatemala.

Senere er hun kritisert for å ha manipulert sin livshistorie for å skaffe internasjonal støtte til geriljaen.

En uke etter at representanter for 120 land hadde undertegnet en konvensjon om forbud mot antipersonellminer, mottok amerikanske Jody Williams Fredsprisen for 1997.

Hun delte prisen med Den internasjonale kampanjen mot landminer (ICBL), der hun var den sterke drivkraften.

Williams hadde personlig erfaring med det grusomme våpenet, da hun i 1991 ble bedt om å få i gang arbeidet med en internasjonal kampanje mot landminer. I El Salvador hadde hun ansvaret for å skaffe proteser til barn som hadde mistet armer og ben i eksplosjoner.

Sammen med andre aktivister mente Williams at hovedmålet måtte være å få i stand et forbud mot landminer, og at verdens regjeringer burde påvirkes til å finansiere minerydding.

Nobelkomiteen la vekt på at arbeidet til Williams og ICBL var nedrustningsarbeid, men at det også hadde en viktig humanitær side.

Ny Rafto-vinner

I likhet med Aung San Suu Kyi er også årets Fredsprisvinner Shirin Ebadi, tidligere mottaker av Rafto-prisen (2001).

Ebadi, som er den første iraner som mottar Fredsprisen, ønsker et demokratisk Iran med like rettigheter for kvinner og menn, der islam ikke gjennomføres med vold.

— Vi må få et islam som er forenlig med demokrati, og som respekterer individets rettigheter, sa hun i et intervju i forbindelse med tildelingen i oktober.

At prisen til Ebadi er kontroversiell i Iran, fikk verden bevis for tidligere denne uken da studenter på et universitet i Teheran buet henne av talerstolen, fordi hun i utlandet har latt seg fotografere uten hijab, den heldekkende iranske kvinnedrakten.

For det iranske presteskapet er utfordringen fra Ebadi at hun ønsker skille mellom stat og religion, samtidig som hun ønsker at islam skal støtte demokrati og menneskerettigheter. - Iran kan ikke styres av en liten gruppe menn som hevder de har støtte fra høyere makter, og som tvinger sine gammelmodige fortolkninger ned i halsen på folk, uttalte Shirin Ebadi i et ferskt intervju.

Kvinner som har fått fredsprisen:

1905: Bertha von Suttner

1931: Jane Addams

1946: Emily Greene Balch

1976: Mairead Corrigan/Betty Williams

1979: Mor Teresa

1982: Alva Myrdal

1991: Aung San Suu Kyi

1992: Rigoberta Menchu Tum

1997: Jody Williams

2003: Shirin Ebadi

Shirin Ebadi