Her har også tiden kjørt seg fast. Vi er bare to timers-kjøring fra den indiske IT-byen Hyderabad der hundretusenvis skummer fløten av indisk turbovekst og nyrik velstand.

Her ute på flatlandet på Deccan-platået i det sørlige India har utviklingen omtrent stått stille. Thatikonda er det rurale India i et nøtteskall. Et sosialt univers der kasteundertrykking, underernæring og skruppelløse pengeutlånere er noen av de dystre innslagene.

– Se her. Brød og chili. Det er alt vi har å spise i dag, sier Manemma Venkataiah. Tobarnsmoren sitter foran det gebrekkelige skuret av sekkestrie og frynsete presenning. Familiens bøffel snøfter og vralter rundt vannkrukken. Husdyret og fire mål åker er deres jordiske gods.

Fremgangen i metropolene sildrer ikke inn over menneskene her, like lite som sårt tiltrengt nedbør gjør det. Andhra Pradesh har vært tørkerammet omtrent hvert år siden 2001. Den siste monsunen var et lite lyspunkt, men for Manemma og ektemannen Chimma er hverdagen fortsatt et daglig slit. Slik tilværelsen er for en stor del av Indias 680 millioner mennesker som direkte eller indirekte henter levebrødet sitt fra jorden.

Chimma og Manemma tar oss med til jordlappen de eier i utkanten av den lille landsbyen Thatikonda. Vi tråkker oss gjennom bomullsplantasjen til den lokale storbonden før vi kommer til den lille pletten som tilhører lavkasteekteparet.

– Åkeren og rismarken gir oss arbeid fire måneder i året, men inntekten fra avlingene er ikke mye å leve av, klager Manemma småampert, mens hun svinger sigden på åkerlappen. Mannen er svekket etter lang tids sykdom, trolig utløst av malaria — som har forårsaket flere dødsfall i landsbyen. Ektemannen overlater snakkingen til Manemma.

– Vi har vært veldig uheldige. Vi fikk to døtre, fortsetter hun.

Eldstejenten Ashamma (18) er allerede giftet bort. Medgiften var 5000 rupier og fem gram gull. En liten formue når husholdsinntekten ikke engang rekker til å gi yngstedatteren Anita skolegang.

Tiåringen trasker likevel til landsbyskolen når bjellen klinger klokken 12. Da er det utdeling av gratis lunsj til barn fra Dalit-familier. Daliter er de som i Vesten ofte går under merkelappen kasteløse.

Fruktbare Moder India kunne vært et globalt kornkammer, en bunnløs riskrukke, en oase av frukt og grønt. I stedet er hun knapt i stand til å fø sine egne. Fire tiår etter at den grønne revolusjonen stoppet hungersnøden, er landets jordbruk i krise. Produktiviteten per hode er omtrent som på 1970-tallet. Kornlagrene skrumper, produksjonen er ineffektiv, infrastrukturen elendig.

Det er kritisk i et land der skjebnen til fler- tallet av de 1,1 milliarder innbyggerne hviler på jordbruket.

Tilstanden blir ikke lystigere av klimaforskernes varsler om utsikter til hyppigere tørke, og det i et land der seks av ti gårdsbruk er prisgitt regnvann. Store matjordområder som er utpint og grunnvannsspeil som synker dramatisk er også en del av virkeligheten. Gevinstene fra den grønne revolusjonens storskalajordbruk ebber ut.

Alt dette skjer mens etterspørselen fra den voksende bybaserte middelklassen eksploderer. India har de to siste årene måttet importere hvete. For seks år siden kunne ris- og hvetesekkene hos det statseide Food Corporation of India stables til månen og tilbake til jorden. På forsommeren i fjor var situasjonen så prekær at India stanset all eksport av ris.

Myndighetenes investeringer i landbruket går nedover, men nå appellerer statsminister Manmohan Singh til en ny revolusjon i jordbruket, «for å fjerne matmangelen fra landets horisont».

– India har stort potensial til å øke produksjonen av ris og hvete og dermed bidra til å løse verdens matvarekrise, sier landbrukseksperten S. Swaminathan, en av arkitektene bak Indias forrige grønne revolusjon.

I hans bilde er Indias nåværende jordbruk en tragedie. En beksvart kontrast til den økonomiske veksten og legendariske entreprenørånden som preger industrien.

De dypeste menneskelige tragediene utspiller seg på landsbygden, der hundrevis av bønder hvert år tar sine liv, neddynget i gjeld som følge av sviktende avlinger og tyngende medgift til døtre som skal inngå ekteskap. Delstaten Andhra Pradesh er blant de verste, ifølge lokalmyndighetene har 6000 bønder bare i denne staten begått selvmord de seks siste årene.

Det er bøndene på trinnet over på den sosiale rangstigen som dominerer selvmordsstatistikken. De drives utfor kanten av stupet av pengepugere med rentekrav hinsides betalingsevnen til fortvilte bønder.

– Daliter begår ikke selvmord. Det er ikke i vår tradisjon og kultur å gjøre det. For oss har tilværelsen alltid vært en kamp for å overleve, forteller en av beboerne i landsbyen Thatikonda.

William Dar møter oss på det enorme campusområdet i utkanten av Hyderabad. Han leder et av de største og mest prestisjetunge forskningsinstituttene for utvikling av jordbruk i u-landene.

I laboratoriene, veksthusene og på plantefeltene jobber forskere på høygir med å utvikle arter som er robuste, effektive og kan øke avlingene i fattige deler av verden. Dar sier det handler om skjebnen til rundt 350 millioner mennesker.

– Verden har bråvåknet til den nye virkeligheten. Hvis vi ikke revitaliserer jordbruket og gjør det mer produktivt og effektivt vil verden oppleve mer sult, mer fattigdom, mer desperasjon og mer sinne, sier han.

William Dar oppfatter det som et slående paradoks at lederne i verdens rikeste land pøser inn tusenvis av milliarder dollar i forsøk på å redde banker ut av finanskrisen, samtidig som pengestrømmen til jordbruksforskning står på stedet hvil.

– La oss ikke glemme at dette handler om den grunnleggende retten til mat, retten alle mennesker har til å spise seg mett. Matvaresituasjonen er den største trusselen menneskeheten står overfor, sier han.

William Dar avviser at priseksplosjonen på jordbruksprodukter som slo inn som en tsunami fjor var et blaff. Den er snarere et forvarsel om hva vi har i vente, sier han.

– Vi står midt oppe i grunnleggende endringer. Økende middelklassebefolkninger i store utviklingsland krever mer mat. Enorme maisavlinger brukes til biodrivstoff og befolkningen i verden fortsetter å vokse, sier han.

Tilbake i Thatikonda er Manemma blitt tvunget til å ta opp lån for å betale medisiner til sin syke mann. Hun bekymrer seg like mye over stigende matvarepriser som trykker stadig flere ned under fattigdomsgrensen. Inflasjonen er tosifret.

– Vi får bare halvparten så mye grønnsaker for femti rupier i dag som for et par år siden. Vi spiser mindre, men må jobbe mer. En dag har vi råd til et par tomater, den neste kanskje noen egg, sier hun.

Siden den vesle jordflekken ikke gir arbeid og inntekt nok, nyter familien godt av myndighetenes ordning med basisvarer til subsidierte priser. Men rasjonene er ikke rause nok til å mette medlemmene av husholdningen.

Som småbønder flest er ekteparet nødt til å skaffe seg arbeid fra dag til dag, enten på markene til den lokale storbonden eller som anleggsarbeidere på et veiprosjekt i nærheten.

– Vi må ta til takke med det vi får, sier Manemma.

Les også:

Byrkjelo, Sogn og Fjordane:

På Byrkjelo gir Ola Bergheim opp driften på slektsgården.

Kensett, Iowa:

For 150 år siden flyktet forfedrene fra Norge til Iowa og ble farmere. I dag drømmer Richard og James om å emigrere tilbake til gamlelandet.

TØFFE TIDER: Vi får bare halvparten så mye grønnsaker for femti rupier i dag som for et par år siden. Vi spiser mindre, men må jobbe mer, sier Manemma Venkataiah i den indiske landsbyen Thatikonda.
Brekke, Eirik
DAGLIG SLIT: - Denne åkerlappen er ikke mye å leve av, sier Manemma og Chimma Venkataiah. Ektepareet eier fire mål jord, men avlingene er for små til å fø familien.
Brekke, Eirik