Den moderne technomusikken på diskoteket TLV i Tel Aviv blir plutselig avbrutt av Village People's «Y.M.C.A», og selv om ikke mange i lokalet kan ha vært født den gang sangen ble skrevet i 1970-årene, er den stadig, eller rettere igjen, gangbar.

Skråler refrenget

Dansegulvet og de fleste andre vannrette flater i den store betongbygningen er fylt til siste kvadratcentimeter. Folk skråler med på refrenget og bokser i takt opp i luften mot et loft som også forekommer svært retro med menneskestore, hengende, glitrende fredssymboler, blomster og akustiske gitarer som utsmykning.

Det er natt i Tel Aviv, og selv om arbeidsdagen begynner om ikke så mange timene, fortsetter festen med uforminsket styrke. Det ca. ett år gamle TLV er et av de mest populære diskotekene i Israels verdslige hovedstad, og i natt er det soldatnatt, med unge vernepliktige menn og kvinner i klart overtall blant de vel 500 gjestene.

Terrormål

Stedet og begivenheten må være noe nær det ultimate terrormål. Men dels er sikkerheten massiv, med flere lag av bevæpnede vakter i det gamle havneområdet, identitetskontroller og omhyggelig kroppsvisitering av alle, utført av unge, russisk-jødiske immigranter fra et lokalt sikkerhetsfirma. Dels kan man ikke gå helt i hi.

— Vi er de som alltid fester. The show must go on, sier Adi Pesakh, en 21-årig vernepliktig.

— Vi kan ikke bare sitte hjemme og være redde og tenke på terror hele tiden. Det er nå vi lever. Vi vil ikke stoppe med å leve, supplerer hans 20-årige venninne Ariela Mulakandov, også hun vernepliktig i den israelske hæren.

Ser seg godt for ...

Begge forteller, som flere andre på diskoteket, om en snikende nervøsitet. Om frykt når man stiger på bussen eller havner i en for stor menneskemengde. Om hvordan man mer eller mindre bevisst går en bue utenom merkelig utseende mennesker, spesielt arabere. Om hvordan man venner seg til alltid å se seg godt for og overveie hvordan sikkerhetssituasjonen er, der man befinner seg akkurat da.

— Her føler jeg meg så sikker som det er mulig nå. Men intet er helt sikkert lenger, sier Ariela Mulakandov.

Nødt til å feste

I fjor sprengte en palestinsk selvmordsbomber seg selv og 25 unge jøder i luften på et diskotek i Tel Aviv. Yitzhar Korff på 20 år forteller at noen av hans venner holder seg hjemme i frykt, men selv synes han det er viktig ikke å bukke under for de stadig lurende truslene.

— Vi blir nødt til å feste. Vi kan ikke leve i frykt og holde oss hjemme på grunn av palestinerne. Det ville bety at de hadde vunnet, sier Yitzhar Korff, som også understreker det viktige i ikke å se alle arabere som terrorister eller potensielle ditto.

— Det er et fåtall som står for volden. Jeg er overbevist om at langt de fleste vil ha fred akkurat som oss, sier han.

På TLV virker risikoen for å støte på en araber nesten teoretisk. Hvis ikke de blir stoppet ved de ytre vaktpostene på havneområdet, blir de avvist i døren, avslører en ansatt under løfte om anonymitet.

— Vi er ikke rasister, men vi må sette sikkerheten fremfor alt, sier han.

Av THOMAS HEINE

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

DET «GLADE» LIV: De er soldater på permisjon, de danser på diskotek TLV i Tel Aviv.
FOTO: CARTSEN INGEMANN