— Kaptein Arne reddet livet mitt! sier Juma Khan Nazari etter å ha presentert seg. - Akkurat nå føles det som det var til ingen nytte, fortsetter han. - Men både jeg og de andre afghanske flyktningene som ble reddet av mannskapet på «Tampa», elsker kaptein Arne og hans menn. Jeg vil huske dem så lenge jeg lever.

På jakt etter nye muligheter

Nazari viser seg å tilhøre gruppen på ca. 150 afghanske flyktninger som australske myndigheter plasserte på Stillehavsøyen Nauru.

Så å si på dagen to år etter den dramatiske redningen, ble de kastet ut av Nauru og er i dag tilbake i Kabul, under beskyttelse av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og samarbeidsorganisasjonen IOM.

For Nazari er det beviset på at frem og tilbake er dobbelt så langt. Det har også gjort ham 4000 amerikanske dollar fattigere. Det var prisen han betalte for å komme seg på en synkeferdig båt til Australia.

Nå er han på jakt etter nye muligheter. Han ser ingen fremtid for seg selv i Afghanistan og vil komme seg vekk.

— Kanskje gjør jeg er nytt forsøk på å komme til Australia. Kanskje forsøker jeg landruten til Europa, sier han.

Også til Europa forlanger velorganiserte menneskesmuglere 4000 dollar etter dagens satser. Mer om flyktningene skal reise hele den lange veien med fly.

Ingen fremtid

Juma Nazari tilhører hazari-folket - en av de små befolkningsgruppene i Afghanistan.

Han kommer fra Ghazni på veien sørover fra Kabul mot Kandahar. Faren ble drept av det han kaller «religiøse fundamentalister» tidlig i 2001. - Jeg fikk beskjed fra familien om at det er best jeg holder meg borte, sier han.

— Men nå snakker vi jo om et nytt Afghanistan?

— Jeg tror det vil ta lang tid før dette landet er trygt for meg, sier han.

Han vil ikke gå nærmere inn på hvorfor han mener det. Utover at han har vært politisk aktiv i opposisjon til Taliban. Og dagens offisielle opplysninger forteller at Taliban fortsatt er aktiv i hjemdistriktet hans.

Reisen mot Australia

Nazaris reise mot Australia startet for alvor i januar 2001. I slutten av måneden var han kommet til Indonesia via Pakistan. Malaysia og Singapore. På flyplassen i Jakarta ble han, sammen med andre, tatt hånd om og brakt ut bakveien til ventende biler, der det også befant seg andre afghanske flyktninger.

Blant dem som tok hånd om ham i Jakarta, var det både afghanere, pakistanere og indonesiere. En av «hjelperne» var en indonesisk politimann i passkontrollen.

— Jeg forsto det slik at det også fantes en tilsvarende organisasjon som skulle hjelpe oss når vi kom frem til Australia, forteller Nazari.

Fra en av forstedene i Jakarta gikk ferden etter noen dager videre med en lastebåt til øyen Bau Bau.

Vi skriver begynnelsen av februar 2001, altså et halvt år før «Tampa» plukket opp flyktningene.

I denne tiden ble det gjort to forsøk på å ta seg mot Australia. Det siste endte på indonesiskokkuperte Vest-Timor der flyktningene ble internert under uverdige forhold. Ifølge Nazari var det liten hjelp å få fra UNHCR og IOM.

«Hederlige smuglere»

Flere av flyktningene tok seg etter hvert tilbake til Jakarta, delvis med hjelp av indonesiske sikkerhetsstyrker som var glade for å bli kvitt dem.

Juma Nazari kom til Jakarta i midten av juli. Sammen med noen andre fra den havarerte gruppen klarte han å kontakte smuglerne. De gikk med på å gjøre et nytt forsøk på å få dem til Australia. Uten tilleggsbetaling.

— De var ærlige, sier Nazari med et skjevt smil. - De hadde jo fått betaling for en jobb de ikke hadde gjort.

Med kurs for Christmas Island satte så Nazari og ca. 300 medflyktninger til sjøs igjen. Inngangsporten til Australia - Christmas Island - var mellom 32 og 36 timer unna.

Men kapteinen på den synkeferdige båten fant ikke frem. Igjen havnet båtflyktningene i Jakarta, igjen bestemte Nazari seg for et nytt forsøk etter at UNHCR og IOM, ifølge han selv, avslo å hjelpe.

23. august 2001 startet det som skulle bli det siste forsøket. Men ikke før var båten i internasjonalt farvann, så brøt motoren sammen, og det var umulig å få startet den igjen.

Det var høy sjø, båten tok inn vann hele tiden. - Omkring 100 av oss satt hele tiden og frøs i det kalde vannet, fordi det ikke var plass nok på dekk, forteller Nazari.

Australsk fly

— Vi trodde vi har reddet da et australsk fly kom over oss i lav høyde etter et par dager. Da hadde mange gitt opp håpet, noen tok farvel med hverandre. Men ingen hjelp kom. Dagen etter kom flyet igjen. Da fløy det over oss hver time, inntil om ettermiddagen da «Tampa» dukket opp, sier Nazari.

Han forteller at kaptein Rinnan i utgangspunktet sa at han skulle ta flyktningene til Christmas Island, men at dette ble stanset av australske myndigheter.

Press og stress

— Vi har ikke forlatt Nauru frivillig. Vi ble utsatt for både press og stress. Australske myndigheter lovet at søknadene våre om oppholdstillatelse og asyl skulle være behandlet i løpet av fire måneder. Vi merket hvordan hverdagen forandret seg til det verre etter 11. september. Av enkelte fikk vi høre at vi var terrorister. De godtok ikke at vi hadde flyktet fra de samme terroristene som de frykter. Jeg har skrevet under på at jeg har dratt frivillig fra Nauru. Men det var under tvang, sier Juma Khan Nazari.

Et tilfeldig møte. Som to skip som krysser hverandre på åpent hav.

Men det støvete hovedpostkontoret i Kabul er nesten så langt unna det frie blå havet som tenkes kan.

Her i et av gjenoppbyggingstiltakene - fra en offentlig internettkiosk - leter Juma Nazari etter en fremtid utenfor Afghanistan.

Han er klar til å kaste loss igjen.

TO FRA NAURU: Juma Khan Nazari (t.h) utenfor hovedpostkontoret i Kabul, sammen med vennen Saiqul som han traff på Nauru.<br/>Foto: ATLE M. SKJÆRSTAD