THOMAS HEINE

Riad Ghanime (40), en langtur-taxisjåfør fra Damaskus, holder seg vekke fra Beirut sentrum i disse dager.

Dagen etter attentatet mot Libanons eks-statsminister Rafiq Hariri for tre uker siden kjørte han av vanvare gjennom sentrum i sin gule Dodge-taxi med syriske nummerskilt. Der ble han antastet av en gruppe unge menn som viste ham fingeren og ropte skjellsord mot ham og Syrias president Bashar Assad, som av mange libanesere ses som ansvarlig for drapet. Det kunne ha utviklet seg til håndgemeng, tror han, hvis ikke en eldre libanesisk herre hadde satt seg inn i bilen for å dempe gemyttene.

Mangler arbeidere

Siden da har Ghanime holdt seg til området omkring taxisentralen i det vestlige Beirut sammen med andre syriske sjåfører når han er i byen. Til sine bekymrete barn hjemme har han sagt at bilen er til reparasjon, og at han ikke kjører til Beirut lenger.

— Generelt er forholdet mellom libanesere og syrere glimrende. Vi er broderfolk. Det er bare noen få bråkmakere som utnytter situasjonen til å angripe syriske arbeidere. Men psykologisk er det blitt vanskelig å være syrer i Libanon. Tanken på å kjøre gjennom Beirut sentrum med syriske nummerskilt fyller meg med panikk, sier Riad Ghanime, som har kjørt mellom Beirut og Damaskus i 20 år.

Mange av Ghanimes kolleger har tatt konsekvensen. På taxisentralen har antall syriske biler falt til omkring en femtedel av hva det var for tre uker siden, samtidig med at trafikken mellom Beirut og Damaskus har falt dramatisk.

I andre bransjer der billig syrisk arbeidskraft dominerer, er situasjonen den samme. Libanesiske entreprenører forteller at deres virksomhet ligger mer eller mindre stille som følge av mangel på syriske byggearbeidere. Gater i Beirut, der det tidligere sto tusenvis av syriske løsarbeidere og ventet på dagens eventuelle arbeidsgiver, ligger nå nesten øde.

«Kapret» av opposisjonen

Libanon har - med et betydelig høyere lønns- og prisnivå enn Syria - vært et drømmested for syriske arbeidere i de 15 år som har gått siden borgerkrigen, da Syria har dominert nabolandet militært og politisk. Det antas at det finnes mellom en halv og en hel million syriske gjestearbeidere, et svimlende tall for et land med omkring 3,5 millioner innbyggere.

Hvor mange som har forlatt landet i forbindelse med de siste ukers anti-syriske demonstrasjoner, er uklart. Men det er mange, trolig flertallet. Ikke fordi antall dokumenterte overgrep har vært stort. Men ryktene svirrer blant syrerne i Libanon, og de føler at atmosfæren har forandret seg markant.

— I Libanon har tingene det med å begynne i det små og bli større. Jeg er nervøs for fremtiden, konstaterer Adnan Muhammad (30), som har en liten, navnløs og ulovlig bygd café tett på det Arabiske Universitet.

Muhammad har tapetsert kafeen med plakater av Hariri. Han satte opp plakatene en uke etter Hariris død etter at kunder begynte å klage over at det ikke var noen. Men han gjorde det ikke bare med glede. Ikke fordi han ikke likte Hariri, tvert imot skulle kafeen som kampanjesenter for Hariri før det planlagte valget til våren (og til gjengjeld skulle Muhammads café bli legalisert), men fordi han mener at Hariri etter sin død er blitt «kapret» av den anti-syriske opposisjonen.

USAs trådtrekking

— Når jeg ser på plakatene, foretrekker jeg å minnes «den gamle Hariri», som var en nær venn av Syria og fungerte som en slags Syrias utenriksminister i internasjonale sammenhenger. Ikke «den nye Hariri», som opposisjonen har oppfunnet, sier Adnan Muhammad.

Som de fleste syrere - og ikke så få libanesere - er Muhammad fortørnet og bekymret over de anti-syriske stemningene. Den åpne og veltalende kaféeieren hevder at Syria har spilt en positiv rolle i Libanon etter borgerkrigen, både som vern mot israelsk aggresjon og for å holde de splittede religiøse gruppene i Libanon fra hverandres struper.

— Det som skjer nå handler ikke om Libanon og Syria, men om en fremmed makt, sier Adnan Muhammad.

— Hvor raskt tingene har skjedd etter Hariris død, viser tydelig at tingene var planlagt på forhånd. Det er et ledd i USAs forsøk på å trekke nye linjer i Midtøsten, hevder han.

En av kaféeierens venner og landsmenn, Eissa, kommer forbi. Han hadde en parfyme- og cd-butikk som ble fullstendig smadret under demonstrasjonen like etter Hariris død. Fordi Eissa er syrer?

— Jeg vet ikke. Det kan også ha vært en tilfeldighet. Men når man snakker arabisk med syrisk aksent, kan man se på folks øyne at man ikke lenger er velkommen, sier han.