Sølen skvetter oppetter bukse­beina på tynnkledde unger som driver rundt i gjørmetråkket mellom teltdukene. Mange har plastsandaler på bare føtter. I forrige uke snødde det. Nå er det er fem-seks grader, men vinden som river i presenningene, får det til å kjennes mye kaldere.

Barna smiler ennå. Det gjør ikke foreldrene, som har våknet til enda en dag med drønn fra kamper om militærflyplassen noen kilometer unna, som regjeringsstyrkene fortsatt holder. Meldinger om syriske flyangrep mot steder fulle av sivile, er blitt dagligdags.

- Vi har flyktet hit, men er ennå redde. Det er ikke trygt. Vi hører lyden av bombeflyene og ser røyken i eksplosjonene. De kan nå oss med rakettene sine, sier enken Nadima Najjar. Hun og barna flyktet fra byen Marea i april i fjor. Da brente regjeringsstyrker ned huset deres, forteller Najjar.

Trengt opp i et hjørne

Enken er blant kanskje 11.000 mennesker, svært mange av dem kvinner og barn, som nå trykker seg sammen ved Bab al-Salameh, en grenseovergang til Tyrkia. Krigen i Syria har trolig kostet over 60.000 liv, og hver dag kommer flere desperate familier på flukt fra kampene i nærheten. Mange prøver å komme seg inn i Tyrkia, som har sluppet inn over 223.000 syriske flyktninger de siste to årene og tatt seg til dels svært godt av folk. Men nå, sier flyktningene, blir de fleste avvist på grensen

- De tyrkiske leirene er fulle, opplyser pressekontoret til Den frie syriske hær.

Mangler mat og klær

Flyktningene i grenseleiren får noe hjelp, men mangler mye. Alle vil snakke om det. Noen brister i gråt, andre raser mot Bashar-regimet, eller Nato, eller hjelpeorganisasjoner som ikke hjelper nok.

- Det er mye sykdom her. Og de fleste er sultne, sier Seham Najjar, datteren til Nadima.

Hun deltok en stund i utdelingen av mat og klær som to tyrkiske hjelpeorganiasjoner driver i leiren.

- Folk skalv av frost i matutdelingen. Minst fire barn her har dødd på grunn av sult, kulde eller sykdom. Foreldrene var over hele leiren for å skaffe dem medisin. De fant litt eller ingenting, sier Seham Najjar.

Hoppet av fra etterretningen

Havarerte liv i hvert telt bortover. Bak presenningen til en annen familie fra samme by og med samme navn, handler alt om en kreftsyk mor. Malak Najjar ligger sammenkrøket av smerter på en tynn madrass i røyken fra vedovnen, med ektemannen og sine store barn rundt seg.

- Jeg bryr meg verken om stedet her eller maten. Jeg vil bare at min kone skal få hjelp, sier Mohamad Najjar.

Det har hun ikke fått på over fire måneder. Da, sier mannen, deserterte han fra jobben sin i president Bashar al-Assads fryktede etterretningstjeneste, Mukhabarat.

- Noen anklager meg for ikke å ha hoppet av før. Men jeg har måttet skaffe penger til min kones behandling. Og jeg har hjulpet Den frie syriske hæren med informasjon. Men nå har jeg ikke inntekt lenger og kan ikke betale for undersøkelsene min kone må ha. Hvis jeg vender tilbake, henretter de meg.

Pappa i krigen

Det er ikke så mange menn i al-Salameh. Det er fordi de er drept, skadet, i fengsel eller i kamp, sier en av de mange alene­mødrene. For mange av barna er baba et bilde av en mannsperson på mobilen til mamma.

- Jeg er redd hele tiden, sier Heba Najjar, mor til to små barn og med ektemannen i tjeneste for Den frie syriske hæren ett eller annet sted.

- Jeg bekymrer med veldig for hvordan det går med mannen min. Når jeg hører bombing i nærheten, begynner jeg å grine.