JES RANDRUP NIELSEN

Jeg hadde vært frisk, og det må ha vært under en gåtur i Hongkongs solskinn samme dag at en eller annen organisme har funnet veien til mitt fysiske indre.

Ti minutter etter at de første skjelvetoktene, oppsøkte jeg lege. Heldigvis er leger i Hongkong både rene, effektive og lett tilgjengelige. Byen er kompakt, sykehusenes beliggenhet regelmessig og nyttig. Hongkong ligger også i nærheten av Kina, og spesielt Sør-Kina, et veritabelt arnested for all verdens elendighet fra spanskesyke til SARS.

— Har du vært i Kina nylig, spurte le gen, og fikk et streif av rynker i pannen.

Kontakt med fjærkre? Myggstikk? Spurte han, og syntes å krysse av på sin interne liste over dødbringende sykdommer som florerer i området: Dengue feber, malaria, fugleinfluensa og SARS.

Et virus av en eller annen type, lød den umiddelbare diagnosen, og nærmere kom vi aldri. Til gjengjeld ga sykehusoppholdet meg tid til å overveie forskjellige scenarier, primært skrekkscenariet: Hvordan hadde det gått hvis jeg var blitt syk langt ute på landet i Kina?

Ordene «Kina» og «sykdom» i samme setning er i seg selv blodtrykkshevende. Mens de større byene har alle et noe nlunde moderne sykehussystem, er situasjonen helt annerledes på landet.

Helsesektoren i Kinas mange, fjerne avkroker er et u-land verdig og lider stadig under en oppfinnelse fra Kulturrevolusjonen, som nesten gratis skulle gi folket god helse. I en erkjennelse av at staten var ute av stand til å levere selv den mest basale helsetjenesten på landet, ga man tusenvis av bønder undervisning i medisin og førstehjelp, utnevnte dem til «barfotleger» og overlot dem 600 millioner potensielle pasienter på landet.

I løpet av 1980-årene erkjente man at ideen bare var et bitte lite plaster på et gapende, åpent sår: Barfotlegene kunne på ingen måte erstatte et moderne helsesystem. I stedet fikk Kinas pasienter et skudd av den nye medisinen, kapitalisme. De var nå overlatt til halvprivate klinikker med brukerbetaling, som nesten gratis skulle bedre befolkningens helse samtidig med massive nedskjæringer av sykehus-tilskuddene.

Situasjonen er spesielt ille på landet. Ifølge en ny undersøkelse kostet en gjennomsnittlig innleggelse på landet siste år 7000 yuan (5580 kr.), en gigantisk sum i et land der inntekten hos en gjennomsnittsbonde ligger på 2000 yuan (1535 kr.). I gjennomsnitt brukte en familie på landsbygden 21 prosent av sin samlede inntekt på helsetjenester.

På tross av brukerbetalingen mangler mange av landets 61.000 sykehus og 208.000 klinikker ennå alt fra rene kanyler til utdannet sykehuspersonale.

Kinas regjering er klar over problemet. Landets helseminister sa i begynnelsen av året at landets sykehus skulle fokusere på å betjene de svakeste gruppene, slutte med å kjøpe dyrt utstyr og ellers begrense antallet senger på luksusrom til en tiendedel.

Mens man håper at feberen skal holde seg borte.