I «alle år» etter annen verdenskrig konkurrerte det som inntil for ti år siden het Vest-Tyskland og Storbritannia om rollen som USAs nærmeste allierte.

For det meste av perioden handlet det ikke bare om å være mest mulig lojal. I den kalde krigens tid, hadde Europa en betydning for USA — som bolverket mot Sovjetunionens innflytelse. Dermed ble det en viss likeverdighet over forholdet mellom nordamerikanere og europeere.

Nå er det ikke like klart hva USA skal bruke Europa til. Sovjetunionen er borte og erstattet med et Russland som også aksepterer USAs rolle som verdens eneste supermakt. Sånn sett har USA bare Kina å bekymre seg for, og i den sammenheng kan Russland være en nyttig alliert. Men Europa?

Om nordamerikanerne ikke har noe spesielt de vil at europeerne skal gjøre, er det i alle fall et par ting de (vi) helst ikke skal gjøre.

Nordamerikanerne vil ikke at EU skal utvikle seg til en konkurrerende supermakt. Selv om det kanskje går den veien på sikt, har USA lite å frykte i et kort og mellomlangt perspektiv. Til det er det for mange uforbeholdent USA-vennlige regjeringer ved makten i Europa.

Det andre USA ikke vil, er at Europa skal skape kluss i enkeltsaker. Nettopp det er i ferd med å skje.

Tysklands kansler Gerhard Schröder brukte valgkampen nylig til å markere tydelig avstand til USAs planer om krig mot Irak, noe som ble godt mottatt av velgerne. En av hans statsråder dro det hele litt langt da hun sammenliknet Bushs metoder med Hitlers. Selv om den angjeldende statsråd ble avskjediget etter valget, var George W. Bush så vred over den tyske tonen at han ikke gratulerte Gerhard Schröder med gjenvalget.

Bushs sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice snakket offentlig om et «forgiftet forhold». Og da NATOs forsvarsministre nylig møttes i Warszawa, nektet USAs Donald Rumsfeld å møte Tysklands Peter Struck.

Ikke før i går lot USA offisielt høre fra seg i Tyskland. George W. Bush sendte et gratulasjonsbrev i anledning tiårsdagen for den tyske gjenforeningen. Brevet gikk til Tysklands upolitiske statsoverhode, president Johannes Rau.

Tyskerne lurer på om dette er en utstrakt hånd fra Bush for å komme over den politiske striden. Men det er tvilsomt. Det ville være som om Tony Blair hadde prøvd å glatte over en politisk krangel med Kjell Magne Bondevik ved å sende kong Harald et høflig brev i anledning 100-årsjubileet for unionsoppløsningen (som, for ordens skyld, ikke er før om tre år).

Hvis Tyskland er i ferd med å vende seg mot USA, er det et problem i Washington. Tyskland er Europas største land, bestemmer mer og mer i EU og heiser fanene stadig høyere som stormakt.

De fleste hadde nok trodd at Gerhard Schröder etter gjenvalget ville legge seg mer flat for USA igjen. Men det har foreløpig ikke skjedd.

Tvert imot dro Schröder til Paris for å snakke med president Jacques Chirac om Irak-saken. Det endte med at Frankrike slo inn på Tysklands linje. Etter møtene i forgårs sa Chirac at «den franske og tyske tilnærming til krisen er den samme». Den franske presidenten la til at han er «helt fiendtlig» til tanken om en ny resolusjon i Sikkerhetsrådet som automatisk åpner for en militæraksjon hvis ikke Irak gjør slik eller sånn.

Frankrike vil ha en totrinns rakett. Først skal FNs sikkerhetsråd vedta en resolusjon som lister opp betingelsene Irak må etterkomme. Gjør Saddam ikke som han får beskjed om, kan Sikkerhetsrådet senere vedta en resolusjon som åpner for militær makt. USA vil ha fart i sakene.

For Schrøder var dette en velkommen støtte i en situasjon der mange trodde Tyskland var i ferd med å bli isolert internasjonalt.

Frankrike har tradisjonelt vært litt i opposisjon til USA. Men de siste årene har franskmennene ligget forholdsvis lavt og hatt et bedre forhold til USA enn på lenge.

Den fransk-tyske enigheten er ubeleilig for USA også fordi Frankrike har plass og vetorett i Sikkerhetsrådet. Det har ikke Tyskland - ennå - av bestemte historiske grunner.

For Tony Blair er situasjonen også delikat. Han har vært USAs nærmeste allierte de siste årene og det på en måte som har skaffet ham stadig heftigere kritikk også på hjemmebane. Blair er litt sår for merkelappen «USAs puddel». På Labour-landsmøtet i Blackpool sa han blant annet at «min visjon er ikke at Storbritannia skal være den 51. staten noe sted».

Konfrontert med det fransk-tyske initiativet, reagerte Blair kjapt med støtte. Utspillet fra Paris er for viktig til å bli oversett, lyder beskjeden fra Blair til Bush. USA må etterkomme ønsket om to FN-resolusjoner, mener nå også Tony Blair.

USA har ikke svart og der står saken. Spillet har kanskje ikke den store betydningen for Irak, der faller nok bombene til slutt uansett, men for det fremtidige forholdet mellom USA og Europa er det av største viktighet.

SAMMEN MOT USA: Frankrikes Jacques Chirac har hatt besøk av Tysklands Gerhard Schröder og blitt enige om en felles linje overfor USA.
Foto: John Schults, Reuters