OLAV GORSETH

HARALD MAALAND

Ahmed Chalabi leder den irakiske nasjonalkongressen, en av opposisjonsgruppe i eksil. Han er tiltenkt en sentral rolle i Iraks nye finansdepartement. Selv har han ambisjoner om å klatre helt til topps i den nye maktapparatet i Irak. I nabolandet Jordan vil ikke det være populært. Den jordanske utenriksministeren sa til det franske nyhetsbyrået AFP i fjor at hans land hadde «problemer» med enkelte i den irakiske opposisjonen.

Chalabi etablerte i sin tid Petra Bank i Jordan. Den gikk over ende og ble overtatt av myndighetene i 1989. Chalabi stakk fra Jordan, og ble in absentia dømt til 22 års fengsel for å ha svindlet myndighetene for 300 millioner dollar. Selv påstår han at anklagene og dommen er politisk motivert. Og i sitt eksil i USA har han bygget seg opp et solid nettverk blant de mest konservative politikerne. Forsvarsminister Donald Rumsfeld er en av Chalabis gode kontakter.

Amerikanske statsråder

Den britiske avisen The Guardian skrev i forrige uke om amerikanernes plan for en overgangsregjering etter at Saddam er ryddet av veien. Regjeringen skal ha 23 departement som alle ledes av amerikanere. Hvert departement skal så ha fire irakiske rådgivere. Regjeringen skal gradvis overta styret av de områdene som general Tommy Franks erklærer «frigjort». Den tidligere generalen Jay Garner er allerede utpekt til å styre det okkuperte Irak, og han skal også lede operasjonen med å få det nye «sivile» styret til å fungere. Nøkkelpersoner i overgangsregjeringen er allerede i Kuwait for å forberede overtakelsen.

Det er amerikanerne som setter sammen mannskapet, og her har viseforsvarsminister Paul Wolfowitz størst innflytelse. Det skal ha irritert Jay Garner, som har ansvaret for prosessen i det okkuperte Irak. Garner må finne seg i at Wolfowitz har plukket ut en rekke kontroversielle navn. De rødeste klutene er nettopp Ahmed Chalabi og hans nærmeste medarbeidere, inkludert nevøen hans.

Chalabi har ikke bodd i Irak siden 1956, bortsett fra en kort periode på nittitallet. Men han har brukt årene i USA godt. Han er forsvarsdepartementets yndling blant de irakiske opposisjonelle. I Utenriksdepartementet og CIA nærer de derimot en dyp mistro til den shiamuslimske bankmannen. De tror ikke han vil bli særlig godt mottatt av irakerne, ifølge The Guardian.

Vil styre selv

INC er en paraplyorganisasjon for ulike grupper fra Irak, i det vesentlige shiamuslimer og kurdere. INC ble dannet i 1992. I første halvdel av 1990-tallet hadde den en base og en liten hærstyrke i det kurdiske territoriet i det nordlige Irak. Lederen var Chalabi. Et forsøk på en offensiv mot den irakiske hæren i 1995 endte i katastrofe og hundrevis av døde, til tross for hjelp fra CIA og amerikanske og britiske fly. INC ble kastet ut av Nord-Irak da Saddams styrker erobret organisasjonens base i Erbil. Chalabi flyktet tilbake til USA.

Chalabi skal se på seg selv som en naturlig statsminister i en irakisk overgangsregjering. Han er skuffet over at han bare er tiltenkt rollen som rådgiver i finansdepartementet. En talsmann for INC sa denne uken at Chalabi ikke ville akseptere en enkel rådgiverfunksjon.

— Det er absolutt ikke INC' hensikt å være rådgiver for noen amerikansk minister i Irak. Vår holdning er at ingen amerikaner skal lede et irakisk departement, sa talsmannen.

Uoversiktlig

Og striden rundt Chalabi viser hvilket uoversiktlig og uberegnelig materiale amerikanerne har å spille på etter at Irak er slått på slagmarken. Bush-administrasjonen har hele tiden gjort det klart at de skal ta over styret av Irak etter at Saddams regime er borte. Og så skal det gradvis bygges opp et sivilt nytt irakisk styre. Men det finnes ingen opposisjon i vanlig forstand i landet. Amerikanerne må lete i et uoversiktlig landskap av geriljagrupper, eksilorganisasjoner og islamist-grupper. USA vil sitte som okkupanter av et oljerikt, sønderbombet land. Risikoen er stor for at både sunnimuslimer, shiamuslimer og kurdere har lite til overs for okkupanten.

Allerede i 1998 behandlet Kongressen en lov om «frigjøring» av Irak. Da ble seks grupper sett på som mulige alternativer til Saddam Husseins Baath-regime. Det var de to kurdiske partiene som styrer hver sin del i Nord-Irak, Det kurdiske demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK). Den tredje gruppen var INA (Irakisk nasjonal enighet). Den fjerde var INC, den irakiske nasjonalkongress. Den femte var Det øverste rådet for islamsk revolusjon i Irak, SCIRI. Og til sist kom en liten gruppe monarkister.

Paraplyorganisasjon

Den mest kjente eksilgruppen for amerikanerne er nettopp Den irakiske nasjonalkongress. På første halvdel av 1990-tallet så INC- lederne på seg selv som en slags skyggeregjering. Men etter at de ble fordrevet, har de ikke gjort mye av seg inne i Irak.

Irakisk nasjonal enighet (INA) består i hovedsak av avhoppere fra de væpnede styrker og sikkerhetsstyrkene, og har ønsket seg et kupp fra innsiden av Irak. Det skal være omkring 1000 tidligere irakiske offiserer i eksil i Europa og USA. Også denne gruppen er ledet av en shiamuslim, Ayad Alawi. Den skal ha støtte fra USA, Saudi-Arabia, Kuwait og Storbritannia.

I nord har Det kurdiske demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK) vært både samarbeidspartnere, rivaler og fiender. Sammen råder de over omkring 40.000 væpnede menn. Nå slåss de sammen med amerikanerne, og har et mål om størst mulig selvstendighet innenfor en føderal statsdannelse. Viktig for dem er også å få hånd om oljerikdommene rundt byene Kirkuk og Mosul.

Det øverste rådet for islamsk revolusjon i Irak, SCIRI, består av shiamuslimer og har støtte fra og base i Iran. Den skal ha mellom 7000 og 15.000 mann under våpen, til dels inne i Irak. Lederen, Mohammed Baquir al-Hakim, holder til i Teheran. Gruppen har neppe noen høy stjerne i Washington.

I tillegg til disse seks grupperingene er flere smågrupper, gjerne nokså fundamentalistiske som kan komme til å satse mye på å tilrive seg makt og innflytelse i etterkrigens Irak.

AMBISJONER: Ahmed Chalabi han ambisjoner om å klatre helt til topps i den nye maktapparatet i Irak.<br/> ARKIVFOTO: AP