Sveits er ikke som andre land. Masse makt er overlatt det direkte demokrati gjennom hyppige folkeavstemninger. De enkelte delstatene er også mektigere enn i noe annet europeisk land.

Føderasjonsparlamentet i hovedstaden Bern har forholdsvis lite makt. Forsamlingen utpeker ikke engang regjering på den måten vi er vant til fra de fleste andre demokratier.

Regjeringen i Sveits er sammensatt på en måte som likner de norske formannskapene. Plassene er i prinsippet fordelt mellom partiene proporsjonalt etter stemmetall. Det har utviklet seg til noe som kalles den «magiske formel», og som har vært uforandret siden 1959.

Den første vesentlige endringen i styrkefordelingen mellom partiene på 40 år kom i 1999, da det ultrakonservative og patriotiske SVP ble landets største parti med om lag 22 prosent av stemnmene, en fremgang på rundt sju prosent siden 1995. SVP vant den gang med høyrepopulisme av den sorten vi kjenner også fra Norge.

Men på grunn av meget konservative sveitsiske rutiner for regjeringsendringer, fikk de ikke av den grunn flere seter i den føderale regjeringen. SVP ble sittende med ett av sju.

I 1999 fikk SVP de aller fleste av sine stemmer i Sveits' tyskspråklige regioner. I mellomtiden har SVP konsolidert sin posisjon i det «tyske» Sveits, samtidig som det har bygd ut sin organisasjon i de fransktalende delene og kommet på offensiven også der.

Derfor regner alle med at SVP øker sin totale oppslutning i dag, selv det ikke foreligger ferske meningsmålinger.

Partileder Christoph Blocher og hans partifeller konsenterer fortsatt det meste av sin agitasjon mot EU og mot anti-innvandring. Partiet flørter ganske åpent med fremmedfrykt og rasisme.

Hvis partiet vinner også dagens valg, er det mulig at den «magiske formelen» blir til en mer realistisk formel, det vil si at SVP får et ekstra sete i regjeringen. Det forutsetter imidlertid at Det kristendemokratiske parti (CVP) fortsetter nedturen fra 1999 og får en sterkt redusert gruppe i det føderale parlamentet.