SVERIGES UTENRIKSMINISTER ser utover forsamlingen av vestlige investorer med den dovne arrogansen han gjør bedre enn noen annen i hele verden.

— Det er somewhat turbulent here, men jeg tror vi skal være optimister, sier Carl Bildt.

— Det beste jordbrukslandet i verden finner dere her i Ukraina. I en tid med høye matvarepriser og økt satsing på biodrivstoff er mulighetene i det ukrainske jordbruket store. Forutsatt at vi får politisk stabilitet.

INVESTORENE SER UT til å like det de hører.

I to dager har de sittet på det luksuriøse Hotel Hyatt Regency i den ukrainske hovedstaden Kiev for å lære om investeringsmulighetene i den nest største av de tidligere sovjetstatene.

Se også vårt interaktive kart over hvordan matkrisen rammer

Fremfor alt har de fått høre om ukrainsk jordbruk og matvareindustri, som foredragsholderne fremholder som den mest løfterike sektoren for investeringer i dag.

— Jordbruk var totalt usexy blant investorer inntil nylig, mange hadde helt glemt det. I dag er det selve fremtiden, forteller nordmannen Jørgen Hjelm Bakkerud i East Capital, selskapet bak investorseminaret i Kiev.

Den svenske kapitalforvalteren, med avdelingskontor i Oslo, har 43 milliarder svenske kroner under forvaltning, på vegne av 450.000 investorer. Nesten ti prosent av kapitalen er norsk. Og stadig mer av den ender i produksjon av mat i det tidligere Sovjetunionen.


Les de andre artiklene i serien: **Den største krisen?

Inderne har fått smaken for kjøtt

Matprisenes megasirkus**

Bønder som rømmer fra Norge

— De siste par årene er det blitt de facto lønnsomt å drive jordbruk over hele verden. Det har pengene oppdaget, sier daglig leder Hogne Tyssøy i Holberg Fondene i Bergen. Selskapet har investert fondsmidler i jordbruksproduksjon over store deler av Øst-Europa.

— Finanskrisen endrer ikke det grunnleggende bildet. I et langt perspektiv vil investeringer i lavkostjordbruk være lønnsomt. Verden trenger mat, sier Tyssøy, som har brukt krisen til å kjøpe seg ytterligere opp i agro-aksjer.

BUY LAND, they've stopped making it, sa Mark Twain en gang sent på 1800-tallet. Men 50 år med fallende realpriser på mat henviste den gamle mesteren til glemselen gjennom det meste av etterkrigstiden.

Først i dag, etter at verdenssamfunnet har spist mer mat enn det har produsert ni år på rad, har investorene gjenoppdaget Twains logikk. Høye matpriser og lave jordpriser har fått dem til å våkne. Finanskrisen har gitt et ekstra støt til å finne nye, langsiktige avkastningsmuligheter. Nå støvsuger giganter som Morgan Stanley, Deutsche Bank, BlackRock Inc og Goldman Sachs kloden etter fruktbar matjord.

På Byrkjelo gir Ola Bergheim opp driften på slektsgården.

For 150 år siden flyktet forfedrene fra Norge til Iowa og ble farmere. I dag drømmer Richard og James om å emigrere tilbake til gamlelandet.

Tobarnsmoren sitter foran skuret av sekkestrie og frynsete presenning. En bøffel og fire mål åker er familiens jordiske gods. Tørken har vart i syv år.

De får følge av myndighetene i en rekke land med underskudd på mat. Saudi-Arabia prøver seg i Ukraina, Sudan, Pakistan og Thailand, Libya er inne i Ukraina, Emiratene i Kasakhstan og Sudan, mens Kina er aktiv i store deler av Sørøst-Asia og Afrika. For å nevne noen.

— Da matvareprisene var på sitt høyeste i første halvdel av 2008, innførte flere av de store produsentlandene begrensninger på mateksporten for å sikre mat til sine egne befolkninger. Det gjorde en rekke matimporterende land svært nervøse, noe de også har gode grunner til å være, sier Joachim von Braun, generaldirektør i det anerkjente International Food Policy Research Institute (IFPRI) i Washington.

— Det globale kappløpet om matjorden er egentlig et uttrykk for en sterkt fallende tillit til verdens matmarkeder, sier von Braun, og får støtte av Øystein Dahle i Worldwatch International.

— Plutselig oppdager veldig mange risikoen for knapphet på mat, og dermed ser de etter investeringsmuligheter. Da drar de ikke til Sogn, for å si det sånn. De drar til de områdene i verden der potensialet for landbruk er aller størst, sier Dahle.

UKRAINA VAR EN GANG kjent som Europas brødkurv. Samlet jordbruksareal er 32 millioner hektar, og to tredeler er dekket av humusrik svartjord eller chernozem, en av verdens mest fruktbare jordtyper. Ingen land i verden kan oppvise noe lignende.

— Jeg husker første gang jeg kom hit, midt på nittitallet. Det var helt utrolig å se de enorme jordene, de fikk selv store gårder i Vest-Europa til å virke små, forteller italieneren Paolo Sacchi, investeringsdirektør i East Capital.

(Saken fortsetter under bildet)

Silje Katrine Robinson

Den gang var det stor mangel på kapital, teknologi, kompetanse og infrastruktur i det ukrainske jordbruket, og produktiviteten falt som en stein. I perioden 1990-92 ble det dyrket 2,8 tonn korn pr. hektar jord, noe som var redusert til 2,4 tonn i perioden 2003-05. I USA er tallet nesten det tredoble.

For de lokale bøndene betydde dette krise. For utenlandske investorer betydde det muligheter. Alt som manglet var at matprisene skulle stige.

— Da prisstigningene satte inn, tok interessen helt av. Det toppet seg tidlig i 2008, da kornprisene var på sitt høyeste. Siden har prisene falt noe, men det er fortsatt ekstremt interessante muligheter her, sier Sacchi, og understreker at han ikke tror matprisene skal tilbake der de har vært.

— Verdensproduksjonen av korn har vært rekordstor i 2007 og 2008, men kornprisene ligger fortsatt 50 prosent høyere enn i 2006. Selv om det dyrkes opp mer jord verden over, er den globale etterspørselen etter mat større enn noensinne. Og stadig flere naturkatastrofer vil ramme matproduksjonen hardt, sier Sacchi.

DAGEN ETTER BILDTS TALE tripper et hundretall investorer rundt i småsko og mørke dresser på jordene til Agro Region, en gård East Capital Holding leier noen mil øst for Kiev. Her produserer de melk, kjøtt, korn, mais og solsikker fra jorder som virker helt endeløse sett med vestnorske øyne.

Les flere saker på bt.no/matkrisen

— Å ta med seg skandinavere som kan noe om jordbruk ut hit, er nesten som å slippe kyrne ut på vårbeite. De blir helt ville, sier en strålende opplagt Klas Andersson. Han har tidligere vært bonde i Skåne og Småland i 25 år, men er nå en del av East Capitals storsatsing på agrobusiness.

Nå snakker han som en foss om de store mulighetene i det ukrainske jordbruket. Om lave driftskostnader og lave lønninger. Om enorme, paddeflate jorder. Om passelig med nedbør. Om den næringsrike svartjorden, seks meter dyp og porøs som pottejorden fra norske hagesentre. Om at 27 prosent av jorden her fortsatt ligger brakk.

Gårdsarbeiderne har rullet ut alt det nyeste maskineriet sitt og står pent og pyntelig på rekke. Lokale jenter svinser rundt i folkedrakter. Og det vanker førsteklasses lokal mat og selvsagt vodka.

Silje Katrine Robinson

— Myndighetene kunne ha stanset alle subsidiene til norske bønder og i stedet kjøpt seg opp i jordbruket her. Bøndene kunne vi ha sendt til Syden på livstid, sier en av de norske investorene, med den nyfrelstes overbevisning. Og skåler i alle retninger.

MEN DET FINNES en stor hake ved å investere i jordbruket i Ukraina - foreløpig er det ikke lov til å kjøpe jorden her. Under avkollektiviseringen fikk de som var tilknyttet jordbruket tildelt 4-5 hektar jord hver. Siden er jorden blitt samlet i større enheter, som i dag kan leies bort for en periode fra fem til 48 år, men altså ikke selges.

Mens East Capital og andre investorer venter på at de ukrainske politikerne skal oppheve forbudet mot salg av jord, har selskapet investert tungt i ukrainske matvareselskaper.

Det gjelder blant annet Chumak, en av de største matprodusentene i Europa, hvor East Capital eier 23 prosent. Med slagord som We grow ketchup og Make ketchup not war har dette gigantselskapet i Kherson sør i Ukraina hånd om hele verdikjeden, fra dyrking av 150.000 tonn tomater årlig til tapping av ketchup og pastasauser på flasker og i poser.

Omsetningen er doblet de siste to årene, fra 41,6 millioner dollar i 2006 til estimerte 86 millioner dollar i år. Strategien er aggressiv: Innen 2010 skal selskapet ta togangen enda en gang, med et omsetningsmål på 176 millioner dollar.

— Vi tenker vertikal integrering, alt skal med. Og vi tenker veldig stort, sier Carl Sturén, toppsjefen i Chumak.

SVARTJORDBELTET strekker seg videre over grensen til det sørlige Russland. Og får følge av de vestlige pengene.

— Den skarpeste konkurransen i Russland i dag er konkurransen om jord, forteller svenske Gustav Wetterling i det Jersey-registrerte agro-selskapet Black Earth Farming (BAF). Det var blant de første utenlandske selskapene som begynte å kjøpe jord etter at russiske myndigheter åpnet for jordsalg i 2003, blant annet med penger fra norske aksjefond.

I dag kontrollerer BAF 331.000 hektar svartjord i Russland, eller en tredel av alt jordbruksareal som er i drift i Norge. Her produserer de hvete, bygg, mais, solsikker og raps som de selger til russiske matgiganter eller til store tradingselskaper for eksport.

(Saken fortsetter under bildet)

Silje Katrine Robinson

Drøyt 80.000 hektar er eid jord. Den øvrige jorden leier de, eller den befinner seg et sted i den svært omfattende og byråkratiske prosessen med registrering og godkjenning fra myndighetenes side.

Men BAF har god tid.

— Vi jobber langsiktig, for det tar årevis å få opp produktiviteten på jorden her. Mye har ligget brakk i 10-15 år og er helt gjengrodd med busker og trær. Vi bygger opp jorden fra null, forteller Wetterling.

— Vi kjøpte oss kraftig opp i BAF i november, og i dag er det blant de ti største investeringene i Norden-fondet vårt. Det sier litt om troen vår på dette selskapet, sier Hogne Tyssøy i Holberg Fondene hjemme i Bergen.

RUSSISKE JORDSERTIFIKATER kan i dag kjøpes av privatpersoner for 200-300 dollar hektaret, opp fra rundt 100 dollar i 2005. I tillegg kommer utgifter til innveksling av sertifikatene på rundt 300 dollar, men Wetterling mener russisk svartjord fortsatt er rasende billig.

— Vi tror helt sikkert at jordprisene skal videre opp. Ennå handles den russiske jorden under jordprisene på den argentinske pampasen. Dette er i ferd med å bli et globalt marked, forklarer Wetterling, og understreker at prisen på selve jorden er lav i forhold til investeringene i infrastruktur og maskiner.

Fortsatt finnes det et sted mellom 30 og 40 millioner hektar jord som kan tas i bruk til matproduksjon bare i Russland. Det vil kunne bidra til å øke det globale tilbudet på mat vesentlig, men Wetterling tror ikke det vil være nok til å få ned matvareprisene.

— Befolkningsvekst, velstandsvekst og biodiesel gjør at den globale etterspørselen vil øke minst like mye som tilbudet. I tillegg bygges enorme jordbruksområder ned i land som Kina og India, og vannmangelen er i ferd med å bli prekær mange steder. Verden har sett slutten på billig mat. Og bare begynnelsen på kappløpet om jorden, sier Gustav Wetterling.

Hvordan skal matkrisen løses? Diskuter saken her.

Silje Katrine Robinson
Silje Katrine Robinson
Silje Katrine Robinson
Silje Katrine Robinson