CHRISTINA PLETTEN

Bildene av de fattige svarte New Orleans-borgerne, som ble forlatt og gjenglemt i den katastroferammede storbyen, har skapt oppstandelse verden rundt.

Men egentlig er ikke dette overraskende. Egentlig er situasjonen i New Orleans et gigantisk stinkende tablå av en metafor for de brutale jungellovene som styrer det amerikanske samfunnet. Evakueringsvarselet som gikk ut i dagene før, var egentlig en melding om å «redde deg selv som best du kan».

Hvis du ikke har bil, ikke har penger, ikke har slektninger med ressurser til å hjelpe; hvis du så vidt kan lese og skrive og din viktigste kanal for informasjon er Ricki Lake og Jerry Springer, hva gjør du da?

Da blir du sittende i din egen dritt.

De fattige i USA ble gjenglemt og forlatt for lenge siden, lenge før «Katrina».

Og det blir stadig flere av dem. I fjor fikk de gjenglemte 1,1 millioner nye medlemmer. Det er nå rekordmange 37 millioner mennesker som klassifiseres som fattige i landet. 37 millioner er omtrent like mye som befolkningen i Norge, Sverige, Danmark ... og hele Australia.

— Ingen har brydd seg om de svarte i disse områdene når solen skinte. Så, er jeg overrasket over at ingen kommer og hjelper oss nå? Nei, sa ordføreren i Winstonville, Mississippi, Milton D. Tutwiler til The New York Times.

USA blir ofte omtalt som verdens rikeste land. Men for svært mange amerikanere er USA et u-land helt uten sikkerhetsnett, og disse er heller ikke overrasket over mangelen på sikkerhetsnett etter katastrofen.

Bush-regjeringen setter stadig nye rekorder i ulikhet. Gapet mellom fattig og rik øker - ti prosent av befolkningen tjener 50 prosent av pengene. Bare de rikeste 20 prosentene opplever en økning i levestandard og inntekt. Forskjellene har ikke vært større siden 1800-tallet.

Mange økonomer har advart mot utviklingen, fordi de mener landet beveger seg bort fra en vestlig modell med en bred og velstående middelklasse, og i stedet utvikler seg til en tredje-verden-modell med en liten, men utrolig velstående overklasse, og en stor uregjerlig underklasse.

Det er ikke så ofte verden opplever den amerikanske fattigdommen på nært hold på denne måten. Men alle som har bodd i en amerikansk storby vet hvor ørkesløs den urbane slummen er. Mange av flomofrene vi ser i New Orleans kom fra byens fattigste nabolag og såkalte housing projects. Hele 25 prosent av byens befolkning lever i fattigdom. Housing projects er kommunale boligblokker som finnes i samtlige av USAs storbyer. De inneholder som regel primitive leiligheter og er nesten alltid plassert i de minst attraktive områdene i storbyen. I disse områdene er skuddvekslinger dagligdags, narkotikalangerne råder og de fleste lever på sosialstønad. Den hverdagslige situasjonen er ofte desperat. Når titusenvis av slike mennesker blir kastet inn i en krisesituasjon og satt til veggs uten verken mat eller drikke, skal man ikke være geni for å kunne forutse kaos og anarki.

Foruten fattigdom har også Katrina satt et høyst ubehagelig søkelys på et annet av USAs største sosiale problemer - helse. Mange av flomofrene som ble igjen i byen, gikk på medisin for høyt blodtrykk og diabetes, og rapporter fra New Orleans og andre steder antyder at mangel på disse medisinene er årsaken til mange dødsfall.

Det amerikanske kostholdet har ført til en ekstremt høy forekomst av sykdommer som høyt blodtrykk og diabetes, ofte i kombinasjon, og det er afroamerikanere og fattige hvite som er verst rammet. To av tre svarte kvinner lider av fedme - de er så overvektige at tilstanden er helseskadelig.

Samtidig har stadig flere amerikanere ikke tilgang til lege og andre helsetjenester. Denne uken rapporterte New York Times at nesten 46 millioner mennesker er uten helseforsikring, også det er ny rekord.

Det « Katrina » har vist oss i klartekst er at den utbredte fattigdommen i USA er en tikkende bombe. Alle disse ressurssvake menneskene skal nå omplasseres, i mange måneder eller kanskje år.

I Houston har man allerede begynt å klage på innrykket av fattige svarte fra Louisiana. En leser på bloggen til avisen Houston Chronicle satte fingeren på paradokset i situasjonen:

«Vi kan ikke engang ta oss av våre egne fattige, hvordan skal vi klare dette?» skrev han.

Svaret vil han få når medlidenheten med «Katrina»-ofrene blekner, og hverdagen setter inn. Ingen bør være overrasket neste gang det smeller.

GÅR UT OVER DE SVARTE: Den svarte befolkningen i USA er ofte blant de fattigste. Mange mener president Bush forsømmer dett samfunnsproblemet.<p/>FOTO: SCANPIX